Det stille Vand har dybe Grunde. Vogt dig for dybe Buk og søde Munde!

Se flere sitater

For Henrik Wergeland er frihet menneskehetens endelige mål, og arbeidet for friheten gjennomsyrer forfatterskapet. Arbeidet for å realisere dette hovedmålet følger to hovedspor, med reformatorisk arbeid gjennom folkeopplysning og et mangfold av konkrete tiltak som det ene og oftest nevnte, og med opprør mot all urett som det andre.

Forholdet mellom de to er slik at han vektlegger og foretrekker det fredelige og byggende arbeidet, men samtidig holder han fram opprøret som rettferdig og nødvendig under visse omstendigheter. Dette kommer som et resultat av dybden i Wergelands frihetsforståelse. Wergelands frihet er en total, men ikke abstrakt størrelse. Den er et altomfattende begrep fylt med innhold, som i tillegg til den individuelle frihet forutsetter frihet for nasjonene og for menneskeheten som helhet. Wergelands støtte til nasjonal frigjøring og til frihetskjempere overalt på kloden er velkjent. Men hans engasjement går videre enn dette. Når han for eksempel i avhandlingen Historiens Resultat framhever utbredelse av kultur og sivilisasjon som viktigste kriterium for et samfunns utviklingsnivå, er dette et demokratisk program som i sin konsekvens er revolusjonært fordi det bringer ham på direkte kollisjonskurs med ytterst konkrete og sementerte maktstrukturer i samfunnet både nasjonalt og internasjonalt.
Wergeland var verken marxist eller sosialist ganske enkelt fordi han levde før både Marx og den organiserte arbeiderbevegelsen. Men ved å understreke materiell framgang og rettigheter for alle som forutsetning for åndelige frigjøring, foregriper han det som skulle bli den viktigste samfunnskonflikten i hundreåret som fulgte etter hans død. I vårt land er Wergeland den viktigste talsmannen for sosial frigjøring og forbedring i den radikal-liberale tradisjonen etter den franske revolusjonen i 1789. Sortkridttegninger, hans mest harmdirrende sosialkritiske tekster, kan sees på som varsler om de sosiale rystelser som skulle komme til overflaten gjennom februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, med thranitterbevegelsen som sitt sterkeste norske uttrykk.
Disse korttekstene danner i sum et bilde som skiller seg fra mye av Wergelands øvrige prosa om sosiale forhold. Her er det ingen lovprising av ”fattigdommens adel”. Det er som om Wergeland her medgir at den folkeopplysningsstrategien han ellers satset så tungt på, kan komme til kort stilt overfor griskheten hos dem som allerede har mest.
Eksempelet Lofthus
Interessen for opprøreren og opprøret er gjennomgående i forfatterskapet, noe den mangeårige interessen for Christian Lofthus, bondelederen fra 1780-tallet som endte sine dager som festningsfange på Akershus, vitner om. Sosial nød som følge av griske embetsmenns vanstyre på Sørlandet er sentralt når Wergeland skriver om ”Den norske Almuestalsmand”, som han kaller Lofthus. Det er verd å merke seg at Wergelands fokus skifter noe fra 1830- til 1840-tallet, fra mannen til bevegelsen. I den store studien han offentliggjorde i Christiansandsposten gjennom 18 kapitler (fyller 150 sider i Samlede Skrifter) i 1842, skriver Wergeland som en moderne sosialhistoriker når han kartlegger opprørets allmenne bakgrunn og særegne omstendigheter. Han er kritisk til sider ved personen Lofthus, men gir uforbeholden støtte til selve bevegelsen som Lofthus ledet, samtidig som han er nådeløs i sin fordømmelse av de overgrep den lokale makteliten hadde gjort seg skyldig i.

Telemarkskunstneren Dyre Vaas utkast til skulptur av Christian Lofthus (1750–97). Håndlenkene og stokken de er festet til, er ikke historisk dokumentert, men kunstnerens egen tolkning av Lofthus som fange på Akershus. Telemarkskunstneren Dyre Vaas utkast til skulptur av Christian Lofthus (1750–97). Håndlenkene og stokken de er festet til, er ikke historisk dokumentert, men kunstnerens egen tolkning av Lofthus som fange på Akershus. Foto: Tore Knutsen. Eier: Aust-Agder kulturhistoriske senter


At lofthusengasjementet ikke er av rein teoretisk eller historisk interesse for Wergeland, viser to forhold. For det første ble Wergeland selv, som Lofthus, beskyldt for ”stemplinger”, dvs. oppvigleri og konspirasjon, da han en sommer plasserte seg i prestegårdshagen på Eidsvoll og nedtegnet klagemålene fra fattigfolk i distriktet. Dette har feilaktig blitt tolket ensidig biografisk som ledd i Wergelands private feide med prokurator Praëm. Såkalte petisjoner til myndighetene var en protestform i datida, som forener både Lofthus og Thrane – en tradisjon som Wergeland altså plasserer seg midt i. Dernest er det verd å merke seg at Wergeland i sin beskrivelse av forholdene som utløste lofthusbevegelsen sier følgende:
”Det gamle Thingstuderi med sine udspærrede Skiftebreve og øvrige lovløse og ubestemte Udpresninger var slemt udbredt; men selv fra vore Dage har Forfatteren havt Anledning til at lære Udsugelser at kjende, mod hvilke de, der gik i Svang i Nedenæs paa hiin Tid, vare Kjærlighedsgjerninger.” (Samlede Skrifter IV 4, 16)
Wergelands vurdering av tilstandene før og i egen samtid går altså i dansketidas favør!
Relevans for vår tid?
Som Wergeland gikk til historien for å finne argumentasjon for sin strid i samtida, kan vi i dag gå til Wergeland. Det har da også blitt gjort gjentatte ganger, men det må selvsagt gjøres med vett og forstand. Som mulige tilnærminger kan nevnes ett spørsmål og en påstand:
Spørsmålet tar utgangspunkt i Wergelands kjente kamp for at jødene skulle få adgang til Norge og er ganske enkelt slik: Hvem er vår tids jøder? Svarene vil selvsagt variere, men har det til felles at de vil vekke tanken.
Påstanden handler om selve holdningen til om forandring er mulig: Nyliberalismens ultimate argument ”There is no alternative” (TINA) – til dagens verdensordning – strider grunnleggende mot Wergelands verdensanskuelse. Han er til de grader for forandring, både i det lille og i det store.
Wergelands visjonære kraft kommer ikke minst til uttrykk i skildringen av de kommende ti hundreår, som avslutter Mennesket, den omarbeidelsen av ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias han foretok på dødsleiet. Her blir i tur og orden sosial nød, religionsstrid og prestemakt, kolonialisme og slaveri, krig og grenser avskaffet og erstattet med likestilling (”Søstrene Ret har med Brødrene jævnt”), religionsfrihet, trykkefrihet, alfabetisering, oppdyrking av jorda, opprettelse av hospitaler, nedrustning, demokrati og nasjonal selvstendighet. Her er det visjoner om globale forandringer som gjør at vi i dag har mer enn nok å gjøre i de 837 årene som gjenstår av Wergelands tidsplan.
Jostein Greibrokk er stipendiat ved Høgskolen i Bodø. Han har skrevet om Wergelands ideologi og hans prosatekster, og arbeider blant annet med spørsmål omkring formidling av Wergelands forfatterskap i dag.

Jostein Greibrokk, 20. januar 2008 | Skriv ut siden