Boghylden er den Stige,der fører til at blive Overmandens Lige.

Se flere sitater

Da Henrik Wergeland ble født i 1808, var det i en av de verste krisetider i norsk historie, mot slutten av flere hundre års dansk styre: Landet var fra 1807 trukket inn i en tofrontskrig med Storbritannia og Sverige, og den eneveldige danske kongen var fra 1807 alliert med Napoleons Frankrike, i en krig som innebar at Norge ble blokkert av den mektige britiske flåten, med truende hungersnød som resultat.

Frigjøringen i 1814
Det endte 14. januar 1814 med at den svenske kronprinsen Karl Johan tvang Fredrik 6. til å avstå Norge til kongen av Sverige. Den tidligere franske general Karl Johan ble en frihetshelt for Wergeland ved å ha reddet Norge fra den danske dominansen som Wergeland mente hadde vært svært uheldig for landet. Samtidig satte dikteren grunnlovsverket på Eidsvoll enda høyere: Representanter for det norske folket gjenreiste der i april–mai 1814 en egen norsk stat på grunnlag av folkesuvereniteten, og høsten 1814 sikret Stortinget seg garantier for norsk selvstyre i den uunngåelige unionen med Sverige. Dermed hadde Norge den mest liberale grunnloven i Europa.
Eidsvollsbygningen - kan distribueres 3
Eidsvollsbygningen i dag. Foto/eier: Eidsvoll 1814
Forsvarskamp for nasjonalt selvstyre
Den norske staten hadde elendige økonomiske konjunkturer mot seg. Pengevesenet var ødelagt under krigen, utenrikshandelen og skipsfarten var satt voldsomt tilbake. I de første ti åra hadde staten store problem med å skaffe tilstrekkelige inntekter, samtidig som den skulle klare å gjenreise pengevesenet og opprette en norsk nasjonalbank. Disse åra var preget av skuffelse og mismot i befolkningen, men regjering og storting klarte å løse de store grunnlagsproblemene. Samtidig gikk Karl Johan (som konge fra 1818) i reaksjonær retning, i takt med fyrstene ute i Europa, og han prøvde å presse Stortinget til å godta en revisjon av Grunnloven. Hensikten var å redusere det norske folkestyret og å forsterke kongemakten. Dette avviste Stortinget gjentatte ganger, inntil Karl Johan etter 1830 ble mindre pågående i sine krav om styrket kongemakt.
I de første åra etter 1814 var det embetsmenn som ledet forsvarskampen for Grunnloven, men i embetsstanden var det også mange som var enige med kongen i at Grunnloven hadde blitt for radikal, og at stemmeretten den hadde kvalifisert alle gårdbrukere til, hadde gitt bøndene for stor innflytelse. Wergeland var begeistret for Stortingets forsvarskamp for det nasjonale folkestyret, han støttet det økende strevet blant bøndene for å bedre deres kår, og han ivret for å styrke folkets stilling politisk, økonomisk og kulturelt. Den politiske bevegelsen blant bøndene skjøt fart i 1830-åra, og den vant sin største seier med formannskapslovene av 1837. Med disse lovene ble det innført kommunalt selvstyre i Norge – tidligere enn i andre land i Europa.
Liberal veksttid
Fra slutten av 1830-åra og i en generasjon framover var motsetningene mellom kongemakten og Stortinget mindre skarpe, og landet gikk inn i en liberal reformperiode som fjernet mye av arven fra eneveldet fra tida før 1814. Nyordningen la rammene for en rask økonomisk vekst med lavere skatter og et mindre krevende militærvesen enn i dansketida. Jordbruksproduksjonen økte sterkt, og enda større vekst var det i utenriksnæringene. Særlig skipsfarten ble nå en verdensomspennende hovednæring. Folkeveksten var større enn noensinne, og for mange var det dermed vanskelig å finne et godt utkomme. Norge var et svært utadvendt land, og det bidrog sterkt til at utvandringen til Amerika økte raskt fra midten av 1800-tallet.
Kampen for nye saker
Før 1814 hadde det bare vært noen få øvrighetskontrollerte boktrykkeri i Norge, men nå økte trykkerivirksomheten raskt, og i den nye og frie offentligheten utviklet det seg en livlig debatt. Framgangen på alle felt av samfunnslivet førte til optimisme, men forandringene gav også grobunn for en oppbruddsstemning, der det oppstod konflikter og skarpe motsetninger. Wergeland var en drivende kraft når det gjaldt å reise nye saker – ofte heftig omstridt, og flere av hans kampsaker ble virkeliggjort først etter at han døde i 1845. Forbudet mot innvandring av jøder med mosaisk tro ble opphevet i 1851, og fornorskingen av det danske skriftspråket ble gjennomført mye seinere, forsinket og hemmet av seig motstand fra overklassen i Wergelands egen by, Kristiania.
Øystein Rian er professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Øystein Rian, 12. november 2007 | Skriv ut siden