Raad man nok kan give, Klogskab ei Hvo godt Raad Raad lod blive, lod Hjælpen gaae sin Vei.

Se flere sitater

Denne artikkelen er hentet fra antologien Henrik Wergeland – Såmannen, redigert av Anne Jorunn Kydland, Dagne Groven Myhren og Vigdis Ystad, og utgitt på Aschehoug forlag i jubileumsåret 2008. Gjengitt med tillatelse.

Min ungdoms helt
Henrik Wergelands stedige kamp for å gi jøder adgang til Norge, kom til å prege de siste 14 år av hans liv. Den kampen han førte til beste for den minoritet jeg tilhører, gjorde Henrik Wergeland til min ungdoms helt som jeg dyrket reservasjonsløst.
I min barndom og ungdom hadde jeg, i likhet med andre jødiske barn og unge mennesker, hørt om Henrik Wergelands utrettelige arbeid for jødene, og først og fremst hans enestående innsats for å fjerne den grunnlovsbestemmelsen i § 2 som utelukket jøder fra adgang til riket. Religionsparagrafen fikk følgende ordlyd: ”Den evangeliske-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpliktede til at oppdrage sine Børn i samme. Jesuiter og Munke-Ordener maa ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”
Formuleringen ”Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget” tar utgangspunkt i Christian Vs norske lov av 1687 som bare tillater jøder med kongelig leidebrev tidsbegrenset opphold. Ordet fremdeles kan muligens leses som et signal om at det senere kunne bli tatt en mer liberal og tolerant avgjørelse i jødenes favør, noe som viste seg å slå til, ikke minst på grunn av Henrik Wergelands innsats.
Det er imidlertid verd å nevne at det grunnlovsutkast som først og fremst lå til grunn for arbeidet med vår nye konstitusjon, og som var lagt frem av lektor Johan Gunder Adler og sorenskriver Christian Magnus Falsen, ikke inneholdt noen omtale eller spesielle lovregler om jødene. Falsen som, litt overdrevet, i ettertid gjerne blir omtalt som Grunnlovens far, er sånn sett skyldfri hva angår den famøse bestemmelsen som utelukket jødene fra Norge.
Fordommer
Jeg er slett ikke uten forståelse for at ganske vanlige nordmenn som aldri har møtt en eneste jøde, kan ha skaffet seg en antijødisk holdning. Bakvasking og svartmaling av jøder gjennom lang tid har skapt en utbredt og alminnelig avstandtagen. Det kan kanskje høres overraskende ut, men jeg har en viss forståelse for hvordan antijødiske holdninger kunne få fotfeste blant bra og humanistisk innstilte landsmenn. Også jeg skjønner at folk blir fiendtlig innstilt når alt de forbinder med jøder er frastøtende, avskyelig og foraktelig. De aller fleste nordmenn var og er gode og anstendige mennesker. Derfor er det ikke så rart at ganske mange helt opp mot vår tid, har tatt og tar avstand fra et folk som hverken ble ansett som gode eller anstendige. Overflatisk sett er det et sunnhetstegn.
Går man imidlertid dypere i problemet, vil man nok innse at jødehat, eller antisemittisme som det blir kalt, er fullstendig irrasjonelt. Likevel har det hatt et gjennomslag i den europeiske befolkning som det er vanskelig å komme til livs. Selv om århundrelang, nedarvet mistillit til jøder ikke hadde gitt seg like groteske utslag i andre nordiske land som i den norske grunnlov av 17. mai 1814, var folks holdninger til den jødiske minoritet grunnleggende kritisk i de fleste europeiske land.
På Wergelands tid var det en alminnelig oppfatning at jøder var upålitelige, pengegriske og tilhørte en folkegruppe med alle de slette egenskaper en frodig og fordomsfull fantasi var i stand til å dikte opp. Det har plaget oss med jødisk herkomst at har vi vært henvist til å kjempe alene for å bli akseptert som likeverdige. Det er dessverre slik at den som taler sin egen sak, ikke alltid blir sett på som spesielt troverdig. Denne skepsis hadde med full tyngde rammet alle de jøder som i skrift og tale satte krefter inn på å forsvare seg mot alt det negative jøder er blitt anklaget for.
Henrik Wergeland var den første norske ikke-jøde som tok oss i forsvar og med overbevisende moralsk patos tilbakeviste allmennhetens konvensjonelle syn på jøder som alle onde tings opphav. Med ham trådte det for første gang frem en norsk personlighet på den offentlige arena som med stor intellektuell kraft kjempet for jødenes likeverd med andre mennesker. Det var noe bortimot en sensasjon og ga meg, og sikkert mange andre jøder, et veldig psykologisk løft.
Ytre press hadde bidratt til et lavt selvbilde hos jødene. Derfor ble Henrik Wergelands engasjement for jøder en gudesendt gave til en hardt prøvet minoritet. Hans innsats kom til å bety svært meget for å styrke jødenes sviktende selvfølelse. Henrik Wergelands holdning representerte et brudd med Europas kulturelle og historiske fordomsarv. Han ble den første redningsmann av betydning for en minoritet som både kirkelig og verdslig litteratur hadde dømt nord og ned, og som på folkemunne ble omtalt som mindreverdige. Vår kamp for å rettferdiggjøre oss er likevel ikke vunnet en gang for alle. Selv om de nedsettende ytringer er mer avdempet og urbane enn før, er de egentlig like lite stuerene som dem som tidligere ble uttalt usminket og i klartekst.
La meg fortelle et par episoder som bare indirekte har med Henrik Wergeland å gjøre. Jeg vokste opp i Bærum som yngste sønn i bygdas, så vidt jeg vet, eneste jødiske familie. Vi hadde en liten omgangskrets som stort sett besto av etniske nordmenn. De eneste jøder jeg kjente ordentlig, var min egen lille familie, og selvsagt først og fremst mor og far. En dag under krigen, det må ha vært utpå våren i 1941, satt jeg ved frokostbordet og leste i tidens nazifiserte utgave av Aftenposten. Der sto en krenkende artikkel om alt det forferdelige jødene var skyld i. Min far som var i ferd med å avslutte sitt morgenmåltid, fikk da følgende bemerkning fra meg: ”Etter å ha lest om oss jøder i Aftenposten, er jeg sikker på at jeg hadde blitt en overbevist antisemitt om jeg ikke var så heldig å ha deg og mor til verdens beste foreldre.”
Min far ble både forlegen og ute av seg over dette ungdommelige utbruddet. Men episoden gir grunn til ettertanke. Alle de som tok avstand fra jødene, kjente ikke mine høyst anstendige foreldre, like lite som de kjente noen andre jøder. Det fantes hverken noe korrektiv til Aftenposten eller til den utbredte oppfatning om jøder som for lengst var opplest og vedtatt, ikke bare i den nazifiserte presse, men også i deler av norsk befolkning.
En annen episode har også en viss illustrativ kraft. Da jeg i 1949 ble valgt til formann i Moss Unge Høyre, slo en kar på min egen alder følge med meg på hjemveien. Han betrodde meg at han egentlig alltid hadde følt avsky for jøder og betraktet seg selv som en overbevist antisemitt. Derfor hadde han i utgangspunktet mislikt ganske kraftig at jeg ble valgt til formann i en forening han var med i. ”Men du er jo annerledes,” sa han. Derfor hadde han ikke laget bråk eller kommet med noen bemerkning. Det falt meg da naturlig å spørre om hvilke jøder han hadde truffet, og hva som hadde fått ham til å mene at jeg var annerledes. Min følgesvenn innrømmet motstrebende at jeg i grunnen var den første jøde han hadde møtt personlig, men jeg var altså etter hans vurdering annerledes, noe som han tydeligvis anså som et stort fortrinn. Men jeg var jo slett ikke annerledes.
Plutselig hadde han skjønt at jeg kunne forveksles med hvem som helst, selv om jeg var jøde. Jeg var bare ikke slik som han var indoktrinert til å tro at en jøde nødvendigvis var.
Men om det betydde at han hadde skiftet syn på jøder i sin alminnelighet, er jeg usikker på. Jeg håpet imidlertid at han hadde fått noe å tenke på. Personlige møter er viktige når vi skal danne oss meninger om våre medmennesker, og vi må ikke må tro at hele folkegrupper kan bedømmes under ett. Det gjelder for jøder som det for eksempel gjelder for nordmenn, at det finnes både tiltalende og mindre tiltalende individer.
Også Henrik Wergeland utviklet seg
Svært få er klar over at Henrik Wergeland i sine unge år hadde det vanlige folkelige synet på jødene. I hans ungdommelige komedier forekommer alle de sedvanlige konvensjonelle fordommer mot jøder. Han var riktignok bare 16 år da han skrev sin første nedsettende skildring av jøder. Året etter, i 1825 (årstallet er noe usikkert), i ungdomsfarsen Moses i Tønden, latterliggjør han jøder nokså kritikkløst og ureflektert, og på en måte som er typisk for hvordan folk flest så på jødene den gangen. På dette tidspunkt i livet hadde Henrik Wergeland aldri noensinne truffet en eneste levende jøde. Hans overflatiske dikteriske reflekser var et utslag av tidsånden, og av den oppfatning av jøder som hans foreldregenerasjon hadde tilegnet seg under sin studietid i København.
Norge fikk sitt første universitet så sent som i 1811. Embetsmennenes fordommer mot jøder kan for en stor del forklares med at samtlige hadde studert i København. Der hadde man tilegnet seg et særdeles ufordelaktig syn på pågående, fattige og aggressive jøder som levde av småhandel og gatehandel. De var svært fremmedartede og en sann plage for veltilpassede københavnere og relativt privilegerte studenter. Den gang visste man lite om at fattige jøder ble utsatt for reelle yrkesforbud. Det førte til at mange av dem virket svært anmassende. Men bortsett fra dem i Riksforsamlingen som hadde fått et ufordelaktig inntrykk av lutfattige og innpåslitne københavnerjøder, så var det neppe noen andre av de 112 på Eidsvoll som personlig noen gang hadde støtt på eller stiftet personlig bekjentskap med en eneste jøde. Alt de visste om jødene, var de blitt fortalt, hadde de hørt om eller lest om. Det gjorde ikke jødenes renommé noe bedre, snarere tvert om. Flertallet i Riksforsamlingen var grundig forutinntatt og forsvarsløse overfor de fordommer og den forfølgelse og intoleranse som jødene ble ofre for.
Henrik Wergelands far, Nicolai Wergeland, som i 1814 var residerende kapellan i Kristiansand, hadde utarbeidet sitt eget grunnlovsutkast i god tid før Riksforsamlingen trådte sammen. Paragraf 8 i hans utkast feller en krass dom over jødene. Den lyder som følger: ”Ingen Person av den jødiske Troesbekjendelse maa komme indenfor Norges Grendser, langt mindre bosætte seg der.”
Slik Nicolai Wergelands forslag er utformet, er det nærliggende å anta at referansen til den jødiske religion har sitt utspring i teologens kristentro. Slik er det imidlertid ikke. Det Nicolai Wergeland først og fremst la vekt på, var det sett av nedsettende karakteristikker som var allemannseie i tiden. Den religiøst begrunnede motstand mot å gi jøder adgang til riket tildekket i virkeligheten at motstanden var politisk, og bygget på nedarvede fordommer som hadde slått rot, ikke bare i allmennheten, men også i akademiske og kulturelle miljøer. Det er nokså skremmende at den akademisk dannede Eidsvoldsmann, professor Georg Sverdrup, kraftig, støttet av blant andre Henrik Wergelands far, med stor frimodighet hevdet at det i jødenes religion og moral ikke ble sett på som galt å bedra kristne, og at dette tvert om ble betraktet som en jødisk dyd. Det var med andre ord ikke grenser for hva kultiverte medlemmer av Riksforsamlingen kunne få seg til å si for å underbygge sine antijødiske holdninger.
Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland fikk følge av et flertall av Eidsvoldsmennene. Det fantes nok representanter som la vekt på alle menneskers likeverd. Men likhetsidealet var ikke så alle-omfattende og sjenerøst at det også omfattet jødene. Det fikk da være visse grenser for hvor liberal det gikk an å være. Det var likevel et mindretall av fremstående personligheter i forsamlingen med et mer liberalt og fordomsfritt syn.
Den lille krets av Eidsvollsmenn som talte jødenes sak hadde ikke en sjanse til å vinne frem. Personlig er jeg svært glad for å kunne minne om at grev Wedel Jarlsberg som jeg føler et politisk konservativt slektskap med, tilhørte det lille mindretallet som var villig til å holde landets grenser åpne for jødene.
Henrik Wergeland har i Norges Konstitutionshistorie hevdet at gårdbruker Teis Lundegaard gjennom en spontan appell fikk samtlige medlemmer av Riksforsamlingen til å reise seg for å gi enstemmig støtte til § 2 og jødeforbudet. Det er svært lite sannsynlig at § 2 ble vedtatt enstemmig etter Teis Lundegaards innlegg. Det er i hvert fall ingen andre Eidsvollsmenn som har notert noe om dette eller har verifisert denne enstemmigheten. Teis Lundegård hørte da heller ikke til de mest innflytelsesrike og toneangivende på Eidsvoll, selv om han så lenge han var aktiv (helt frem til 1845) holdt fast på sin jødefiendtlighet. At Henrik Wergeland gjengir myten om Teis Lundegaards opptreden i forbindelse med § 2, tyder på at selv Wergeland i dette tilfellet har latt seg forlede av misvisende muntlige referater om hva som hadde foregått på Eidsvoll.
Streng håndhevelse av ”jødeparagrafen”
Da § 2 var vedtatt og trådte i kraft, ble forbudet mot jøders adgang til Norge totalt. Det var ikke anledning til å gi noen form for dispensasjon.
Jøder som reiste til Norge uten å være klar over hvor rigorøst forbudet ble håndhevet, ble enten puttet i fengsel, avkrevd betydelige bøter eller utvist. Helt sakesløse individer av jødisk herkomst som hadde høyst legale handels- og bankforbindelser med Norge, ble behandlet som avskum på grunn av Grunnlovens § 2. Denne hardhendte og konsekvente etterlevelse av lovens bokstav vakte sterke reaksjoner blant de jøder i utlandet som hadde forretningsmessig samarbeid med nordmenn. Slik viste det seg at jødeforbudet også kunne skade norske interesser.
Jeg skal avstå fra å gå nærmere inn på hvilke groteske følger den hårdhendte praktiseringen av jødeforbudet førte med seg. Humanistisk innstilte enkeltpersoner reagerte imidlertid, og offentliggjorde kritiske synspunkter på hvordan jødeforbudet ble praktisert og hvilken rettspraksis totalforbudet hadde ført med seg.
Allerede i 1828–29-årene aner vi konturene av den frihets- og menneskerettighetsforkjemper Henrik Wergeland skulle utvikle seg til. Wergeland skrev vakkert om en representativ jøde og hans tro i diktet ”I Tordenen” fra 1829, et dikt om religiøs toleranse. Da var han 21 år gammel. Det er grunn til å tro at han la merke til håndhevelsen av jødeforbudet , og at han som det årvåkne, vitale og samfunnsbevisste mennesket han var, hadde gjort seg tanker som etter hvert bidro til det ustoppelige engasjement han siden skulle komme til å utfolde til fordel for jøder.
I første nummer av det beskjedne og folkelig opplysende tidsskriftet som han i 1830 ga ut under tittelen For Almuen, møter vi en Wergeland som har valgt en enkel og liketil, ja nesten naiv uttrykksform som står i sterk kontrast til mye annet han hadde skrevet, som både var avansert og tungt tilgjengelig. I For Almuen røper han en mer romslig holdning. I Hassel-Nødder som Henrik Wergeland skrev like før han døde, forteller han om en avgjørende episode som fant sted da han i 1831, to år etter at han hadde tatt teologisk embetseksamen, gjennomførte en utenlandsreise. Han beskriver hvilket usedvanlig sterkt inntrykk det gjorde på ham da han i Paris støtte på to marokkanske jøder som han fikk anledning til å utveksle synspunkter med. Wergeland skriver slik at vi må tro at møtet med de kultiverte og tiltalende marokkanske jødene kom til å utløse det enestående engasjement, som seks år etter dikterens død førte til at passusen om jødeforbudet i Grunnlovens § 2, ble fjernet.
Marokkanerne var sannsynligvis de første levende jøder Henrik Wergeland traff. Inntil da hadde han, når unntas Det gamle testamente, bare møtt jøder gjennom fiendtlig og nedsettende litteratur, gjennom løgnaktige vandrehistorier og en generell og utbredt svartmaling.
Den omstendighet at Henrik Wergeland, som har satt så sterke spor etter seg både i norsk historie og i norsk litteratur lot seg påvirke av et tilfeldig møte, er i grunnen rørende og avvæpnende. Det bidrar til å alminneliggjøre denne store dikteren og skjønnånden, og er et godt eksempel på at det finnes mer enn én personlighet i alle. Hans reaksjon på møtet med de marokkanske jødene viser at genier også preges av personlige erfaringer, og det har gjort min store ungdomshelt mer nær og menneskelig. 
    Det skulle imidlertid gå enda noen år etter at han møtte de marokkanske jødene, før han i 1837 skrev to sterkt jødevennlige innlegg i avisen Statsborgeren. Det ble innledningen til et modig og langvarig felttog mot intoleranse, jødehat og fordommer som skulle vare livet ut.
Det kan ikke ha vært bare enkelt for Henrik Wergeland å kritisere Grunnloven som han var dypt og inderlig glad i. Han betraktet den som nasjonens frihetsbrev, og var stolt av det internasjonale ry den norske konstitusjon var i ferd med å skaffe seg. Han var òg klar over at den norske grunnlov slik den forelå, hadde bygget på de frihetsidealer som hadde komme til uttrykk både i den amerikanske og franske konstitusjon noen tiår tidligere.
Arbeidet for å fjerne ”jødeparagrafen”
Den utvikling Henrik Wergeland hadde gjennomgått og den avispolemikk som han selv hadde bidratt til, førte til at han i 1839 sendte inn et forslag til Stortinget om at jødeforbudet måtte
fjernes.
Regelen var slik at et grunnlovsforslag som ble fremsatt i en valgperiode, ikke kunne behandles før i neste periode. Allerede den gang var den forsiktige grunnlovskonservatisme en forsinkende realitet. Men hvem som helst kunne sende inn forslag til endring av Grunnloven. Forutsetningen for at et forslag skulle komme til behandling, var at det måtte fremsettes av en valgt stortingsrepresentant. Den som la frem Henrik Wergelands usedvanlig grundige forslag, var selveste stortingspresidenten, som på det tidspunkt var Søren Anton Wilhelm Sørenssen.
Slik reglementet var, kunne ikke Wergelands forslag komme opp før i 1842. I løpet av de tre årene som hadde gått siden forslaget var blitt fremsatt og offentliggjort, og til behandlingen fant sted, hadde Henrik Wergeland vært alt annet enn passiv. Han skrev en lang rekke utfyllende og utfordrende avisartikler som ikke forble uimotsagte.
Henrik Wergelands grunnlovsforslag hadde vakt betydelig oppsikt både i Sverige og i Danmark. Det hadde til og med blitt oversatt til svensk og trykket i Aftonbladet. Det hang helt sikkert sammen med at både Sverige og Danmark hadde gått den motsatte og mer liberale vei i forhold til sine jødiske minoriteter enn Norge hadde gjort i 1814.
I årene frem til i 1842 skaffet Henrik Wergeland seg verdifulle utenlandske jødiske forbindelser som kunne gi ham opplysninger om jødenes situasjon i andre land. Han hadde særlig god kontakt med det jødiske miljø i Stockholm og Gøteborg. Han hadde dessuten en omfattende brevveksling med innflytelsesrike og velutdannede jøder på kontinentet, særlig i Tyskland og Nederland.
Det utenlandske kontaktnettet ga ham gode argumenter og viste at Norges lovgivning som han ellers var så stolt av, både var intolerant og uten kristen nestekjærlighet hva jødene angikk.
Henrik Wergeland arbeidet uavbrutt for å påvirke den offentlige opinion. Særlig tok han for seg stortingsrepresentantene. Hans arbeid Indlæg i Jødesagen, som ble utgitt i august 1841, var en nesten fullstendig redegjørelse for alle de fordommer og myter jødene var blitt utsatt for og var så sterkt pro-jødisk at det nesten var i meste laget. I dette arbeidet,som er båret oppe av dikterens illustrative evne og dikteriske kraft, tar han ingen forbehold. Det ble på mange måter mer leseverdig enn den omfattende begrunnelsen for grunnlovsforslaget. Det lar seg ikke nekte at dikteren og skjønnånden Henrik Wergeland tidvis lot seg overmanne av sin egen følelsesfylde. Han hadde gjennom mange år engasjert seg for de svake, de fattige og de forfulgte og alle som led vondt. Nå var det jødenes tur. Om han ikke bokstavelig talt forblødde, så er jeg nokså sikker på at hans evne til innlevelse og deltagelse kunne gjøre ham sårbar. Kanskje det hører med til bildet av ham at hans sterke følelser til tider kunne gjøre ham både uregjerlig og, med et moderne uttrykk, utagerende. Denne fine, edle og vare dikterpersonligheten ble jo av noen betraktet som uten sans for det forstandige måtehold som det bedrestilte og kritiske borgerskap stort sett representerte. Han var et storartet eksempel på at det finnes mer enn én personlighet i de fleste av oss. Jeg har aldri vært i tvil om at hans vidtfavnende følelsesmessige register er noe av forklaringen på hans storhet som dikter, og at det også gjorde ham til jødenes sanne venn.
Innledningen til det grunnlovsforslag han oversendte Stortinget i 1839 er et godt eksempel på hans omstendelige stil:
Det er en mægtigere og højere Følelse end Ærbødigheden for det Vedtagne, en dybere, i Religionen og Menneskehjertet grundet Erkjendelse, end den af Principet om Grundlovens Urørlighed i alle Punkter, de slette med de gode, for med Aarenes og Traditionens Hellighed at bortmane ethvert Attentat paa de viktigste og omtvistede deraf, som driver Undertegnede til at sætte Hensyn til Mangelen af personlig betydende Stilling tilside, for endelig at træde frem med et Forslag til Ophævelse af den saa intolerante Bestemmelse, som Grundlovens § 2, sidste Passus, indeholder mot den jødiske Konfession. (SS b. IV 3, 229)
Henrik Wergeland fortsetter så side opp og side ned med innskutte bisetninger, mange bilder, eksempler og refleksjoner som det kan være vanskelig for moderne lesere å forstå. Men hans forslag var en bred gjennomgang av de myter, misforståelser og misvisende påstander jødene var blitt utsatt for gjennom tidene, og som han overbevisende tilbakeviste.
Han avsluttet sitt detaljerte forslag med følgende ordlyd:
Sidste Passus i Grundlovens § 2, saalydende: ”Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget” udgaaer. --
Kristiania i Juni 1839.
Ærbødigst Henrik Wergeland.
Vedtages som eget af S. Sørensen.”
(SS b. IV 3, 246)
Dette forslaget ble referert i Stortinget 28. juni 1839. Som vanlig var, og fortsatt er, ble det bestemt at Stortingets presidentskap skulle sørge for at forslaget ble trykket og gjort offentlig tilgjengelig, og at saken skulle avgjøres i neste stortingsperiode.
Da Henrik Wergelands grunnlovsforslag ble offentlig tilgjengelig, utspant det seg en omfattende pressedebatt mange steder i landet med et naturlig tyngdepunkt i Kristiania. En artikkel i avisen Den Constitutionelle i mai 1842 la stor vekt på slektskapet mellom de såkalte abrahamistiske religioner, og understreket at kristendommen egentlig var en forlengelse av gudsdyrkelsen i jødedommen. Artikkelen var en betydelig støtte for Henrik Wergeland. Den jødevennlige holdning i Den Constitutionelle utløste en serie negative og nedsettende innlegg mot jøder. Henrik Wergeland opplevde dem som personlige utfordringer han ikke var i stand til å la ligge. For ham nærmet jødesaken seg besettelse.
Før et vanlig lovforslag kommer til behandling i Stortinget, skal Stortinget vurdere en innstilling fra en stortingskomité. Slik var det på Wergelands tid, og slik er det fortsatt. Siden Wergelands forslag var et grunnlovsforslag, måtte den såkalte konstitusjonskomitéen avgi innstilling om saken. I våre dager hører det med til sjeldenhetene at en stortingskomités flertallsinnstilling ikke blir fulgt i lovsaker og andre saker. Det var imidlertid annerledes i 1842, lenge før de politiske partiene hadde gjort sitt inntog. Man kunne altså ikke forutsi resultatet langs partipolitiske skillelinjer, slik vi kan det i dag. Den gang dreide det seg om uforutsigbare grupper som for eksempel embetsmenn, presteskap, militære, representanter for byene og for bondestanden, for å nevne noen av de yrker og økonomiske interesser som hadde sine solide støtter i nasjonalforsamlingen. Hver enkelt gruppe representerte ikke et politisk felleskap og kunne ikke forutsettes å stemme likt. Derfor var resultatet av de avstemninger som fant sted i 1842, da Henrik Wergelands grunnlovsforslag skulle opp i tinget, helt uforutsigbare og for så vidt atskillig mer spennende enn i dag.
Det varte og rakk før konstitusjonskomitéens innstilling ble ferdig. Wergeland ble svært utålmodig over alle forsinkelsene. Riktignok skyldtes det først og fremst komitéformannen, Jonas Anton Hielms, helseplager og ikke noe ønske fra hans side om å hale ut tiden.
9. september 1842 – en ikke uviktig dag i norsk historie
Henrik Wergeland var stadig i kontakt med Hielm og forespurte hyppig om de ikke snart kunne bli ferdige. Han hadde uttrykt håp om at innstillingen skulle bli enstemmig i hans favør. Hielm var positiv til Wergelands forslag. Men hans helsetilstand var nå blitt så dårlig at arbeidet som saksordfører måtte overlates Herman Foss som var komitéens formann. Det var et godt valg. Foss hadde allerede satt seg grundig inn i hele det veldige sakskomplekset. Han ble således i stand til å avslutte det omfattende arbeidet og avgi innstilling slik at saken kunne komme til behandling i Stortinget 9. september 1842.
Komitéens innstilling ble ikke enstemmig slik Henrik Wergeland hadde håpet på. Den ble avgitt i favør av Wergelands forslag med 5 mot 2 stemmer. Normalt skulle et slikt flertall borge for et positivt utfall. Men ved behandling av grunnlovsforslag ble det stilt krav om to tredjedels flertall. Derfor var utfallet usikkert og Henrik Wergelands sjanse til tilstrekkelig støtte svært tvilsom. Som kjent måtte jødespørsmålet behandles i Stortinget 4 ganger før Wergelands forslag gikk igjennom. Men det er ingen grunn til å fordømme det som skjedde.
Allerede i 1842 ble det simpelt flertall for Henrik Wergelands forslag. Da avstemningen, som alltid foregår gjennom navneopprop når det gjelder grunnlovsforslag, var brakt til ende, viste stemmetallet at 51 av de tilstedeværende stemte for Wergelands forslag, mens 43 stemte imot. Det er altså åpenbart at noen ikke har vært til stede. Avstemningsreglene i Stortinget pålegger nemlig representantene stemmeplikt. Det betyr at det ikke er anledning til å avstå, slik det er åpnet adgang til i mange andre land og i en del internasjonale besluttende organer. En lang rekke betydelige, velutdannede og liberale tingmenn deltok veltalende, kunnskapsrikt og engasjert. Wergelands iherdige, pågående skriftlige arbeider hadde overbevist mange om at Riksforsamlingen på Eidsvoll hadde vært på ville veier. Mange av de innlegg som ble holdt på den historiske dag 9. september 1842 gjør en gammel norsk jøde som meg selv varm om hjertet og full av takknemlighet overfor dem som talte toleransens og likeverdets sak i en tid hvor fordommer mot jøder hadde solid rotfeste. Den allmennmenneskelige og medmenneskelige grunnholdning flertallet ga uttrykk for, er i beste overensstemmelse med de idealer om menneskerettigheter og menneskeverd som siden har skaffet seg en bunnsolid posisjon i den toneangivende del av det politiske miljø. Som tidligere stortingsrepresentant har jeg ofte bøyet nakken i skamfullhet over hva tidligere storting hadde gjort med jødene i 1840-årene. Det har jeg sluttet med. Allerede den gang eksisterte det et liberalt flertall med evne til innlevelse som jeg er stor takk skyldig, selv om største takken til min siste dag vil gå til Henrik Wergeland.
Jeg er glad for å kunne minne om at alle toneangivende embetsmenn i 1842 stemte for Wergelands forslag. Det står i klar motsetning til den motstand mot jødene som embetsmennene i 1814 sto i spissen for. Det i og for seg gledelige, men utilstrekkelige flertall som støttet Henrik Wergeland, kunne ikke unngå å ha blitt påvirket av hans kontinuerlige jødevennlige skriverier som i dag vil bli oppfattet som noe nær geskjeftig mas. Til og med samme dag som jødesaken ble tatt opp til behandling, offentliggjorde han en siste appell i Den Constitutionelle, og sørget for at hver eneste stortingsrepresentant fikk et eksemplar av appellen. Han var en kriger som sto på til siste slutt.
Avstemningsresultatet i 1842 ble en moralsk seier for Henrik Wergeland. Men i virkelighetens politiske verden ble det et konkret nederlag. Det løfterike, men utilstrekkelige flertallet var likevel en oppmuntring for Wergeland til å gå videre.
Avisene hadde knapt nok rukket å bekjentgjøre avstemningsresultatet før Henrik Wergeland med støtte fra 36 stortingsrepresentanter som var enige med ham, fremmet sitt forslag om igjen. Som det fremgår av tilgjengelig litteratur om Wergeland og jødesaken holdt han saken varm gjennom stadige avisinnlegg. Hans omfattende skrift Jødesagen i det norske Storthing, som kom ut allerede i slutten av oktober, mindre enn to måneder etter at saken hadde vært oppe til behandling i Stortinget, ble en uuttømmelig kilde for ettertiden. Den åpner slik: ”Fredagen den 9de. September 1842 er en ikke uvigtig Dag i det norske Folks Historie. Den er mærkelig i Europas, i den hele Kristenheds, i Menneskehedens” (SS b. IV 3, 372). Denne redegjørelse fra Henrik Wergeland har gitt kunnskap om hva tilhengere og motstandere hadde å anføre. I bind 1 av Oskar Mendelsohns imponerende verk, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (1969) viser forfatteren i hvilken grad Wergelands fremstilling har vært til uvurderlig hjelp for historikere. For alle oss som fra tid til annen er henvist til å gi en kortversjon av Henrik Wergelands innsats for jødene, er Oskar Mendelsohns nøyaktige og saklige fremstilling et uunnværlig oppslagsverk i særklasse som også denne fremstilling står i gjeld til.
Nicolai Wergelands retrett
Det vakte betydelig oppsikt at Nicolai Wergeland, dikterens far som hadde vært blant jødenes mest kritiske motstandere på Eidsvoll, nå hadde skiftet standpunkt og gjorde offentlig retrett. Det må ha vært en umåtelig lettelse for Henrik Wergeland at hans far som han hadde god kontakt med og stadig utvekslet brev med, ble en alliert i kampen for jødene.
I fire usedvanlig vidløftige artikler i Den Constitutionelle gjorde Henrik Wergelands far rede for sitt endrede syn i en stil som ikke minner så lite om sønnens. Nicolai Wergeland understreker at motstanden mot å slippe jøder inn i landet var sterkt tuftet på politiske betenkeligheter og frykt for de økonomiske følger, og avviser at hovedmotstanden først og fremst skyldtes religiøse fordommer. Etter min mening er dette en riktig iakttakelse. Men han glemmer å vektlegge den betydning frykten for det ukjente hadde, og den motstand, som både den gang og nå, alt som er annerledes blir møtt med. Jeg er overbevist om at det også blant lovgiverne i 1840- og 1850-årene eksisterte en nedarvet ulystfornemmelse når det gjaldt jødene, og som ikke alle greide å distansere seg fra.
Nicolai Wergeland hadde ellers ingen tro på at det ville finne sted en jødisk masseinnvandring til Norge så snart forbudet ble opphevet. Han mente at det var en selsom mangel på selvforståelse som fikk jødemotstanderne til å hevde at jøders høyeste ønske skulle være å komme til Norge som var et utfattig, kaldt og steinete utkantland i Europa, hvor man snakket et språk som bare nordmenn forsto. Dette fikk han rett i. De som spådde en stor jødisk innvandring til Norge i samme øyeblikk forbudet ble opphevet, tok sørgelig feil.
I 1852, det første året etter at jøder hadde fått adgang til riket, kom det ingen jøder fra utlandet for å slå seg ned her. I det etterfølgende år, 1853, kom det så vidt jeg vet bare to familier. Men jødeinnvandringen økte noe etter hvert. Den beskjedne innvandringen er et godt eksempel på hulheten og uvitenheten i jødemotstandernes argumentasjon. Hvis det er tillatt for en alderstegen jøde å gi en karakteristikk av vår egen meget fåtallige og beskjedne minoritet, så vil jeg gjerne understreke at denne minoriteten her i landet fra første dag har vært arbeidsom, lovlydig og forsto betydningen av å lære seg norsk. Uten å gi slipp på vår jødedom føler vi oss som gode og lojale nordmenn. Jeg føler meg nokså sikker på at Henrik Wergeland ville ha vært fornøyd med oss.
Den harmoniske tilpasning som har funnet sted i den norske jødiske minoritet, er i beste overensstemmelse med de verdier norsk lynne, livsstil og tradisjon representerer. Tilpasningen har skjedd uten at jødene her i landet har behøvd å avskrive sin religion og sin jødiske identitet. Det var nettopp det Henrik Wergeland hadde sett for seg. Han øvde sin utholdende og velsignede oppdragergjerning for mer enn én generasjon etter 1814 og har satt varige spor.
Blomstrende tornekvister
Men Henrik Wergeland var ikke bare korsfarer og liberal frihetskjemper. Han var fremfor noen en gudbenådet lyriker som nådde et kunstnerisk klimaks etter at han utpå våren i 1844 ble syk og sengeliggende. Ett av de mange høydepunktene i hans diktning fra sykesengen er flere av diktene i samlingen Jødinden som i ettertid har fått rang som nasjonalt felleseie. Diktet med tittelen ”Tornekviste?” skildrer for eksempel jødiske kvinner som ”Søstergrene, / rundne lige af Evas Barm”. Den siste strofen forstås best hvis vi også husker på at Norges riksvåpen har en løve i sitt skjold. Når diktet nevner ”Lovens Løvemund”, er det kanskje en direkte henspilling på dette:
Hvad om Norges grønne Dale
gjæstmildt aabnede dem sin Bund?
Hvad om engang-iblandt dets svale
Blod fik lidt af det orientale?
Da maa Kjærlighed kun befale,
ikke Lovenes Løvemund.
(SS b. I 3, 322)
Også den diktsamlingen han hadde utgitt to år tidligere med den enkle tittelen Jøden, står sentralt i den dikteriske arv Henrik Wergeland har beriket ettertiden med. Han karakteriserte diktene som ”blomstrende Torneqviste” og ”Medfølelsens Udgydelser”. Hverken Jøden eller Jødinden var å betrakte utelukkende som aktuelle kampskrifter. De appellerte først og fremst til følelser og hjertelag. Når det gjaldt å tjene jødenes sak, spilte han på hele sitt allsidige register, fra det mest subtile og til det enkle og tilsynelatende naive. Det hører med til historien å gjengi et ofte sitert vers fra Nordmandens Katechisme som kom i ny utvidet utgave bare drøye to måneder før han døde:
Jeg troer vor Grundlov bedst paa Jord;
dog ei, at bedst et hvert et Ord.
Saaledes troer jeg for Exempel
at Hver bør vælge frit sit Tempel.
Man friest være maa i Tro;
thi bør forandres § 2.
(SS b. IV 7, 243)
Som det fremgår av disse enkle verselinjene, var Henrik Wergeland med rette svært stolt av den liberale ånd som etter datidens standard gjennomstrømmet grunnlovsverket og den rettstilstand som ble etablert i 1814. Grunnloven motvirket mye av den vilkårlighet som fant sted i land uten en tilsvarende lov. I ettertid blir Henrik Wergeland omtalt som den som ”innstifta da’n” og var opphav til den tradisjon som gjennom årene har utviklet seg til en enestående nasjonal festdag i rødt, hvitt og blått. Det er i Henrik Wergelands ånd at barna står sentralt i feiringen. Det er barna våre vi ønsker å verne, beskytte og ta vare på med utgangspunkt i Eidsvollsverket.
Henrik Wergeland var stolt av vår nye grunnlov, til tross for at han fremsto som en av dens skarpeste kritikere. Det gjorde at Henrik Wergeland med så stor troverdighet kunne tale paragraf 2 midt imot. Tosidigheten var et gunstig utgangspunkt.
Til slutt
For alle oss nordmenn er 17. mai blitt dagen da vi uten forbehold hyller fedrene på Eidsvoll og grunnlovsverket. Alle steder i landet blir det holdt taler for dagen. For oss som gjennom et langt politisk liv har kommet i søkelyset, mangler det ikke på årlige forespørsler om å være 17. mai-taler. Det gjelder de fleste av oss. Også meg. Første gang jeg fikk en slik smigrende henvendelse, var i min ungdom; jeg var da nyvalgt medlem av Bærum skolestyre.
Men hvordan skulle jeg forholde meg? Jeg var jo oppmerksom på at den grunnlov som ble feiret den 17. mai hadde inneholdt en bestemmelse som utelukket meg selv og mine fra adgang til riket. Hvordan i all verden skulle jeg kunne skamrose en grunnlov som egentlig var å betrakte som et slag i ansiktet? Men til slutt svarte jeg ja til henvendelsen som kom fra Lysaker skole der jeg tidigere hadde vært elev. Da dagen opprant, var det Grunnlovens ånd og ikke dens bokstav jeg prøvde å snakke om. Om toleranse, mangfold, rettssikkerhet, menneskeverd og barnevern. Jeg hadde tenkt saken nøye igjennom. Når Henrik Wergeland, selveste ungdomshelten hadde funnet grunn til å feire 17. mai, ja, da skulle det ikke stå på meg. Og det beste av alt. Ingen tenkte på at det var en etterkommer etter utestengte jøder som ble bedt om å holde tale. Og det som gledet meg aller mest; ingen hadde tenkt det minste på § 2, eller fant det påfallende at jeg skulle få det ærefulle verv å holde dagens tale.
De mange henvendelser jeg har mottatt gjennom årene om å holde 17. mai-taler, har gitt meg en egen stille glede, selv om jeg er klar over at mange 17. mai-arrangører er sørgelig opprådde for talere. Jeg oppfattet forespørslene som en form for positiv historieløshet.
Kanskje folk ikke vet så mye om Grunnlovens reelle innhold. Det som teller, er at folk flest, uten å kunne noe særlig historie, ser på 17. mai-grunnloven som nasjonens grunnleggende frihetsbrev; og det holder i massevis.
Jødesaken kom til å legge beslag på den største delen av Henrik Wergelands arbeidskraft helt frem til hans altfor tidlige død. I de tre årene han hadde igjen å leve, fra 1842 til 1845, fortsatte han sin korstoglignende kamp. Han forsterket sin utadvendte innsats pågående og konsekvent, og forfulgte sin sak i avisene og der han ellers kunne komme til. Sånn sett kunne hans nasjonale og internasjonale virksomhet gjerne sammenlignes med dagens lobbyister som kjemper den gode strid.
Henrik Wergeland overvant aldri den sykdommen som bandt ham til sengen allerede våren 1844 og helt frem til hans bortgang 12. juli 1845. På sine siste dager mottok Henrik Wergeland bl.a. inderlige og beundrende hilsener fra fremstående jødiske kulturpersonligheter både i Danmark og Sverige. De plasserte ham der han rettelig hørte hjemme, som en stor dikter og menneskerettighetsforkjemper. Den danske dikter av jødisk herkomst, Meïr Goldsmith, sendte ham følgende brev som nådde frem i siste liten:
Fra det Øieblik jeg saae Dem – i Aandens Rige; thi det var i Deres Digterværker – har jeg elsket Dem. Jeg har tidt tænkt paa den Glæde; det vilde være, engang at kunne hilse paa Dem. 
    Men nu have de norske Studenter sagt mig, at De er meget syg, dødssyg; og af Deres sidste Digt, ”den smukke Familie”, seer jeg, at De selv tænker paa at drage bort om kort Tid. 
    Nu kan jeg ikke tie længere; det forekommer mig, at jeg aldrig vil faae Ro, naar jeg ikke faaer talt til Dem, inden De døer, naar jeg ikke faaer sagt Dem, at jeg elsker Dem. 
    Naar jeg tænker paa Dem, Wergeland, er jeg stolt af at være Menneske. Her have vi da en Mand, der ser Døden ind i Øinene, der synger som Gunnar medens Døden borer sig imod hans Hjerte. Her ser vi Syn for Sagen, at der gives en Udødelighed, at der af Gud er givet Mennesket en guddommelig Sjæl. 
    Wergeland! Lad mig takke Dem for dette og for alle de skjønne Timer, De har skjænket mig. Lad mig hilse Dem som den største af Nordens nulevende Digtere, som den Digter, der i hvert af sine Værker har fremkaldt for mig Billedet af en nordisk Granitklippe, hvoraf udspringer Sydens Palmer og gyldne Oranger. 
    O, gid denne Hilsen maa træffe Dem i Live! Naar De er dragen bort, vil hele Verden sige, hvor stor og herlig De var; jeg vil sige det til Dem selv, De skal modtage min ærbødige, ærefrygtsfulde Hyldning, medens De er paa Jorden. Og er end min Stemme kun svag, saa er den dog en menneskelig Stemme, eiede De end kun min Sjæl, saa eiede De dog en menneskelig Sjæl, som er det Høieste, et Menneske kan erobre. 
                                                    M. Goldschmidt
(Mendelssohn 1969, b1, 194.)
Det ville nok gjort Henrik Wergeland godt dersom han var blitt gjenstand for større anerkjennelse før sykdommen hadde festnet grepet. Men det er dessverre ikke noe nytt at de store ord og den fortjente lovprisning er noe man koster på seg først etter at det er for sent.
Da Henrik Wergeland ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund 17. juli, var det så stor oppslutning som det aldri tidligere hadde vært ved tilsvarende anledninger i Kristiania. Tusener hadde møtt frem for å ta farvel med en sann menneskevenn.
Etter Henrik Wergelands død ble det stillere rundt jødesaken i avisene. Henrik Wergelands innsats i kampen for å få fjernet jødeforbudet i Grunnlovens § 2 ble nå en utfordring for dem han hadde stått sammen med, og som fortsatt møtte på Stortinget. Hans tilhengere hadde ikke særlig tro på at man ville nå frem i 1845, noe som dessverre skulle vise seg å være riktig.
De argumenter som ble brukt mot å fjerne jødeforbudet var av godt, gammelt og klassisk merke. Man trengte ikke jødene – de hadde ikke bedt om å få komme – de var en fare for handelsstanden – de ville overta sølvverket på Kongsberg – de var ikke å stole på – de ville oversvømme landet. De ville snyte kristne – for å nevne noe av det som ble anført. Oskar Mendelsohn nevner at Aasmund Olavsson Vinje hadde skrevet til stortingsmann Søren Jaabæk at dersom jødene ble tillatt adgang, ville de lure befolkningen til å kjøpe unyttige luksusvarer, bidra til lediggang og ta knekken på norsk skipsfart. Forhåpentligvis var Aasmund Olavsson Vinje blant alle dem som aldri hadde truffet en eneste jøde, og som derfor representerte de tradisjonelle jødefiendtlige holdninger. Allmennheten ønsket ikke jøder her i landet. Det kan se ut som om Søren Jaabæk lot seg påvirke av A.O. Vinje. Hans stemte i alle fall mot å heve jødeforbudet både i 1845 og i 1848, men til slutt, i 1851, falt han ned på riktig side. I 1848 hadde man i hvert fall kommet så langt at hele 59 representanter stemte for å heve forbudet, mens 43 stemte imot. Det gleder meg å kunne minne om at en av tidens mest toneangivende politikere, Anton Martin Schweigaard, hørte med til det flertallet som dessverre heller ikke denne gang oppnådde grunnlovsmessig flertall.
Etter februarrevolusjonen i 1848 gjorde nye politiske strømdrag sin innflytelse gjeldende over store deler av Europa. Selv om vi befant oss i en europeisk utkant, forble heller ikke Norge uberørt.
Ved stortingsvalget i 1850 skjedde det betydelige yrkesmessige endringer i Stortingets sammensetning. Man var på vei mot en mer folkelig og noe mindre elitistisk forsamling. Det forelå en ny politisk situasjon. Da forslaget om å oppheve forbudet kom til behandling 13. juni 1851, kom det endelige gjennombruddet. Etter at alle tingmenn hadde fått rikelig tid til å sette seg grundig inn i saken, oppnådde den enstemmige innstillingen fra konstitusjonskomitéen et overveldende flertall. Hele 93 representanter stemte for opphevelse av jødeforbudet. Bare 10 representanter stemte imot, mens 2 var fraværende. Den hjertesak som Henrik Wergeland hadde kjempet for hadde endelig vunnet frem, post mortem.
Selv om antisemittismen hadde slått røtter i europeisk jordsmonn, så var den norske grunnlovs utelukkelse av jødene et seiglivet særeie her hjemme som vi ikke fant maken til i andre europeiske land. Derfor skal det atskillig evne til innlevelse for å forstå hva det kostet å gå den alminnelige folkemening imot.
Det er vanskelig nok i dag. Henrik Wergelands provoserende og uredde kamp mot konvensjoner og uutryddelige fordommer er et eksempel det skinner av den dag i dag.
Et storslått monument står på Henrik Wergelands gravsted. På baksiden av sokkelen finner vi følgende inskripsjon: ”Takknemlige jøder utenfor Norriges grændser reiste ham dette minde”.
Avdukingen fant sted på dikterens fødselsdag 17. juni 1849, altså før jødeforbudet ble opphevet. Det forteller atskillig om hvordan forbudet ble håndhevet at de svenske og danske givere måtte innvilges særskilt leidebrev for i det hele tatt å kunne delta i den høytidelige avduking av deres egen sjenerøse gave. Ingen danske, men tre svenske jøder var til stede ved avdukingen. På forsiden av sokkelen finner vi følgende tekst:
”Henrik Wergeland, den utrættelige kæmper for menneskets og borgernes ret”.
Med disse ord er det som skal sies, blitt sagt.
_______
1 Henspiller på sagnstoffet om goterkongen og helten Gunnar Gjukesson, svoger av Sigurd Fåvnesbane, kjent fra den fellesgermanske heltediktningen og fra den eldre Edda. Gunnar sørget for å få Sigurd drept og tok deretter den gullskatten Sigurd hadde røvet fra dragen Fåvne. Dette gullet var forbannet og kastet ulykke over alle som kom i besittelse av det. Historien om Gunnar er beslektet med den klassiske Orfeus-myten. I sagaen om Sigurd Fåvnesbane fortelles det at en annen av Gunnars svogre, kong Atle, kastet ham i en ormegård med bakbundne hender. Gunnar bar sin skjebne med heltemot; han spilte harpe med føttene, slik at alle ormer, på én nær, sovnet. Denne ene hugget ham i hjertet og drepte ham.
Hentet fra Kydland, Myhren og Ystad (red.). Henrik Wergeland – Såmannen. Aschehoug, Oslo 2008. Takk til forfatteren, redaktører og forlag for tillatelse til å publisere artikkelen. 
Jo Benkow (f. 1924)
Politiker, stortingsrepresentant for Akershus Høyre, formann i Høyres stortingsgruppe og stortingspresident. Flyktet under krigen til Sverige og deretter Storbritannia for å unngå nazistenes jødeforfølgelse. Utdannet fotograf, praktiserte dette yrket etter krigen. President i Den internasjonale Helsingforskomiteen og i Sakharovs Frihetsfond. Har undervist i internasjonal politikk ved Boston University. Har utgitt en rekke bøker, bl.a. Fra synagogen til Løvebakken (1985) og Det ellevte bud (med etterord av Elie Wiesel) (1994).

Jo Benkow, 4. september 2008 | Skriv ut siden