Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge. Del I


(Øvrige deler i ”Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge”, se høyre felt.)
Sorenskriver Christian Magnus Falsens og lektor Johan Gunder Adlers hovedutkast til en norsk grunnlov i 1814 nevnte ikke et ord om å utestenge jøder. Flere andre utkast hadde imidlertid med et forbud mot jøder, deriblant Nicolai Wergelands. ”Mellem de Røster, som forfegtede Jødernes Skadelighed i enhver Stat, hvor de havde fundet Hjem, hørtes ogsaa den falske Mening fra Sverdrup og Wergeland,” skriver Henrik Wergeland i Norges Konstitutions Historie (SS b. IV 4, 334).
Forbudet mot jøder stammet fra Christian Vs Norske Lov av 1687, og under grunnlovsarbeidet ble forbudet mot jøder, tross enkelte spredte innvendinger, innlemmet i de retningslinjer for grunnlovsarbeidet som konstitusjonskomiteen utarbeidet i april. Under ferdigstillingen av Grunnloven var det imidlertid utelatt en formulering som sto i retningslinjene, og som pekte mot religionsfrihet. Den lød slik: ”alle Religionssecter tilstædes fri Religions Øvelse”. Til gjengjeld var det kommet inn et forbud også mot jesuitter og munkeordener. Forbudet mot jøder var plassert helt til slutt. Avslutningen på § 2 var dermed i sin endelige form blitt slik: ”Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Riget” (sitert fra Berg, Castberg og Steen 1945).
Henrik Wergeland ønsket full religionsfrihet, ”man friest være maa i Tro” skrev han i Normandens Katechisme (1845). Reservasjonene var i hans øyne et brudd på den ånd som ellers hersket i Grunnloven. Han tok opp spørsmålet i to artikler i Statsborgeren i 1837, og i juni 1839 hadde han ferdig et omhyggelig begrunnet forslag til Stortinget om å oppheve siste passus i § 2, den som stengte ute troende jøder. Forslaget og begrunnelsen ble opplest i Stortinget 28. juni 1839, men kunne ikke behandles før ved neste Storting, dvs. i 1842. Stortingsrepresentanten sorenskriver Søren Anton Wilhelm Sørenssen, fremmet Wergelands forslag som sitt eget. Ordlyden var: ”Sidste Passus i Grundlovens § 2, saalydende: ’Jøder ere fremdeles udelukkede fra Riget’, udgaaer.”
26. august 1841 forelå Wergelands skrift, Indlæg i Jødesagen, der grunnlovsforslaget fra 1839 er innlemmet. I forordet står bl.a. dette: ”Gjennem smuldrende Fordomme er det lysere Tiders Palmer skyde op” (SS b. IV 3, 228). Skriftet hadde som hovedformål å gjendrive de typiske fordommer mot jøder, som hadde festet seg gjennom århundrene. Det må ha gledet Henrik Wergeland at Nicolai Wergeland hadde skiftet standpunkt siden 1814, og nå offentlig støttet sin sønns arbeid for opphevelse av den såkalte ”jødeparagrafen”.
Diktsamlingen Jøden (1842), med undertittel ”Ni blomstrende Torneqviste”, er tilegnet ”Det norske Storthing”. Dikteren karakteriserte sine dikt som ”Medfølelsens Udgydelser” i anledning ”den ulykkelige Green af Menneskeslægten”, dvs. jødefolket. Samlingen inneholdt følgende dikt:

I. ”Sandhedens Armée”
II. ”De tre”
III. ”Skibbrudet”
IV. ”Juleaftenen”
V. ”Den franske Garde over sin Sergeant Jøden Michaël”
VI. ”Jødinden”
VII. ”Barnet”
VIII. ”Moses paa Bjerget”
IX. ”Tidstelskjægplukkeren”

    
Dikteren sendte samlingen til alle stortingsmennene før saken skulle opp på Tinget første gang. (Da samlingen kom i nytt opplag, ble også diktet ”Natur og Menneskekjærlighed” innlemmet.) Da den store dag opprant, var dikteren på pletten og delte ut en kort appell til stortingsmennene. Den lyder i sin helhet slik:
Til Storthinget
Hva der er moralsk rigtigt bør ske. Det er ogsaa moralsk nødvendig og nyttig i Tiden, om end dets Nytte ikke for Øieblikket kan opdages. 
    Dette er ligesaa vist som, at hva der er moralsk slet bærer sin Straf i sig; om det end er tilsynelatends nyttigt for Øieblikket. 
    Dette er Grundloven for Guds Regjering, for den moralske Verdensorden, og anbefales til Eftertanke i Anledning af Dagens Qvæstion, betræffende vor Grundlovs § 2, sidste Passus. 
    Desuden gives der en Mængde positive, utvetydige og den Kristne ubetinget tvingende Religionsbud fra Jesu Kristi egen og hans Apostles Mund, saasom Matth. 5. 44–45; 7, 12, 22, 39; Luk. 6,36; Hebr. 19, o.fl., der alle falde bestyrkende sammen med ovenskrevne Erfaringssætninger.
Kristiania, den 9de September 1842                                     ærbødigst 
                                                                                    Henr. Wergeland
Wergelands grunnlovsforslag ble behandlet i Stortinget 9. september 1842, men fikk bare simpelt flertall. Grunnlovsendring krever 2/3 flertall. Det manglet 11 stemmer. Simpelt flertall var i Wergelands øyne likevel lovende. Han skrev etterpå et velopplagt og levende referat av stortingsforhandlingene, Jødesagen i Det norske Storthing. Det forelå 26. oktober 1842, og åpner slik:
Fredagen den 9de September 1842 er ikke en uvigtig Dag i det norske Folks Historie. Den er mærkelig i Europas, i den hele Kristenheds, i Menneskehedens. Aaret har ikke opviist nogen betydningsfuldere Forhandling inden alle de lovgivende Forsamlinger. Det var da Forslaget til Ophævelse af Bestemmelsen i Norges Grundlov § 2, der fremdeles forbyder de mosaiske Troesbekjendere Adgang til Landet, blev afgjort i dets Storthing; og Resultatet af denne Dags Forhandlinger indeholder Mer end nogensomhelst anden der afgjort Sag tillige en Angivelse for Verden, som denne vil lægge Mærke til, af det Kultur- og Civilisationspunkt, hvorpaa det norske Folk for Nærværende befinder sig. (SS b. IV 3. 372)
Han forsetter med si at vår statsforfatning nyter ry som en av de frieste, men han frykter nå for at frie og opplyste nasjoner kan komme til å felle en streng dom over avgjørelsen 9. september. For å forebygge en for unyansert dom har han satt seg fore å referere stortingsforhandlingene for å dokumentere den framgang i opplysning som faktisk har funnet sted i vårt land siden 1814: ”I 1814, paa den konstituerende Rigsforsamling, gave alle Representanter sin Stemme til hiin Banlysning: 28 Aar efter gave over Halvparten af Representationen sin Stemme til dens Ophævelse” (SS b. IV 3, s 373).
Wergeland fornyet umiddelbart sitt forslag til grunnlovsendring med tanke på neste Storting i 1845. I de kommende år fortsatte han utrettelig å bearbeide opposisjonen, og holdt fram med det også etter at han var kastet på sykeleiet i begynnelsen av mai 1844. Diktsamlingen Jødinden, med undertittel ”Elleve blomstrende Torneqviste”, ble til med tanke på annen gangs behandling. Samlingen ble publisert i oktober 1844. Wergeland hadde da allerede vært håpløst syk i et halvt år. Jødinden inneholder følgende dikt:
”Paa Sygelejet” (Prolog)

I. ”Torneqviste?”
II. ”Blodet” 1. Barnet 2. Jomfruen
III. ”Mødrene” 1. Ildebranden 2. Sammentræffet 3. Taknemmelighed
IV. ”Den lykkelige Viv”
V. ”Sjelekamp og Sejer”
VI . ”Kvinderne paa Kirkegaarden”
VII. ”Drengen ved ’Blaaporten’” 1. Djurgårdsreisen 2. Afreisen 3. Afhentningen
VIII. ”Røst i Ørkenen”
IX. ”Jeg er nu saadan jeg!”
X. ”Følg Kaldet!”
XI. ”Kaadt Ukrudt”

Som et anhang hadde han føyd til ”Efterretningen”, som var skrevet og trykt tidligere i Jødesagen i Det norske Storthing.
I september 1845 var forslaget oppe i Stortinget for annen gang, to måneder etter forslagsstillerens død. Saken kom opp igjen også i 1848, men først i 1851 ble ”jødeparagrafen” slettet. Da hadde Wergeland vært død i seks år. Under den siste behandlingen fulgte den danske salmedikteren N.F.S. Grundtvig, som var på sitt første og eneste besøk i Norge, stortingsforhandlingene fra tilhørerplass. Han delte Wergelands oppfatning av jødene, og i Indlæg i Jødesagen hadde Wergeland sitert ham. Jesuitter og munkeordener fikk først adgang til Norge i 1956, dvs. over 100 år etter jødene.
Litteratur:
Berg, Paal, Frede Castberg og Sverre Steen (1945): Arven fra Eidsvoll. Norges grunnlov. Oslo
Furre, Berge (1994): ”Kvar vart det av religionsfridomen i 1814?” Foredrag i NRK, P2-akademiet 25.12.1993, trykt i P2-Akademiet / Kulturredaksjonen NRK P2 b. A 1994.
Neste del: Jøden og Jødinden – Innledning >>
Dagne Groven Myhren er dr.philos. fra 1988 på avhandlingen
Kjærlighet og Logos. En undersøkelse og en sammenlikning av Henrik Wergeland: ”Skabelsen Mennesket og Messias” (1830) og ”Mennesket” (1845). Hun har undervist i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1972–2003, og er nå statsstipendiat med professortittel.

Dagne Groven Myhren, 5. mars 2008 | Skriv ut siden