Jøden – Religiøs dialog i "De tre"

(Øvrige deler i "Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge", se høyre felt.)
”De tre” (SS b. I 3, 21–27) er en fortelling om et møte mellom tre lærde troende som bekjenner seg til hver sin av de monoteistiske verdensreligionene: islam, jødedom og kristendom. Tre innlagte dikt, i form av bønner eller lovsanger, utgjør kjernen i fortellingen som ellers er holdt i prosa.
Teksten åpner med betraktninger rundt den gjestfrihet som råder blant Østens ulike folkeslag, og som viser seg i de mange herberger (overnattingssteder) de har opprettet. Gjestfriheten er like utbredt hos tyrkere, bukharer (folk som bor øst for Det kaspiske Hav), persere, hinduer, beduiner (arabiske nomader av muhammedansk tro) og ”den vilde Kabyl” (fjellfolk i Algerie). Diktet lar forstå at herbergene er religiøse i ”sin Oprindelse” enten de er opprettet på offentlig eller privat bekostning. ”Det sidste er ofte Tilfælde”, heter det videre:
”Den fromme Mahomedan eller Hindu testamenterer og legerer til disse Herberger ligesom den Kristne til Kirker, Klostre og Hospitaler. Det er den hele Menneskeslægt han vil i sit Hjerte vel, naar han enten stifter et saadant Herberge med Porte til alle Vindens Hjørner, eller han anlægger en Cisterne i Ørkenen, eller leder den friske Kilde til Dyrenes Hvilested. Han tænker ogsaa paa dem, den gamle, skjæggede, barske Filantrop, hvem Allah, Brahma eller den Kristnes Gud velsigne!"
Innledningsvis inkluderes altså flere religioner enn de tre som står sentralt i fortsettelsen. Den foreløpige konklusjon lyder: ”Enhver Religion har et mildt og kjærligt Hjerte.”
Platanen, naturens eget herberge
I stedet for, som man kunne ha ventet, å legge handlingen til ett av de mange menneskeskapte herbergene, velger Wergeland å legge den til et ”naturlig Karavaneserai”. Dette har Allah, dvs. skaperen selv, lagt forholdene til rette for, et sted mellom Bagdad, Damaskus og Jerusalem. Her er arabisk det rådende språket. Derfor er det naturlig å bruke det arabiske navnet på Gud, ettersom Allah betyr Gud på arabisk, uavhengig av religiøs tilhørighet.
Nærmere bestemt i et ørkenområde ”bag det Døde Hav” i det ”brændende Syrien”, finnes en platan som har vokst seg kjempemessig ved en kilde. Der er det ”Rum, Ly og friskt Vand for en heel Karavan, om det skulde være”.
Etter en dagsreise til fots eller ridende gjennom ørkenen møtes tre personer tilfeldig og deler nattelosji under platanen: en muhammedansk ”Mollah” (dvs. mulla, muslimsk (retts)lærd), en ”Rabbin” (jødisk religiøst overhode) og en kristen ”Nazaræer” (en (jøde)kristen prest). De samtaler og vinner dyp respekt for hverandre innen de går til ro i hver sin av platanens ”Rodfordybninger”, mens kilden murmler sine vuggesanger.
Den høyestes ”Billede”
Neste morgen da sola, ”den Højestes herlige Billede”, er i ferd med å stige opp i øst, ønsker de tre reisende å takke sin Gud og skaper for det ”paradisiske Ly” de har nytt, men kommer i knipe.
”Ørkenen laa under sin Taage inden sin Horizont som et uhyre violblaat Hav omcirklet af Bjerge fulde av Damaskus’s prægtigste Roser. Paa et sted i Øst var det som om Engle syslede bag et Rosenbjerg, og stak gyldne Landser iveiret som til et Telt. Solen var i sin Opgang”
Videre heter det at ”Enhver af dem vilde hilse Gud på sin Maade; men ak! Enhver af dem frygtede for at saare de to andre”. Av ”Ømfølelse for hverandre” og av ”Agtelse for hverandres Tro” legger de bånd på seg. Trangen til lovprisning og respekten for de andres religiøse følelser kommer i strid med hverandre. Leppene sitrer, men ”ingen Bøn, ingen Lovsang tonede derfra.”
Idet sola er like ved å sprette, og tre sangfugler av ulik art plutselig og på en gang setter i å synge fra platanens krone, forløses de tre lærde. I en øyeblikkelig samforståelse frigjøres lovsangen. Med et ”kjærligt Øjekast til hverandre” jubler de ut, som i trestemmig kor og ”hver paa sin Viis” hyllesten til ”deres og alle Tings Skaber”.
De tre lovsangene Sola er Gudsbilde i hver av de tre bønnene som åpner med lovprisning av henholdsvis Allah, ”Jehovah” og ”Algodheds Gud”. Soloppgangen og skaperverket (lys, skylandskap, morgendugg, vekster, levende skapninger m.m.) tolkes gjennom forestillinger hentet fra egen religion. De tre troende utviser den samme inderlighet i bønnen/lovsangen. Bibelens skapelsesberetning klinger i varierende grad med hele veien. Det gamle testamente er som kjent felleseie for jødedommen, islam og kristendommen. Mens skylandskapet og framtidssynene dominerer i jødens sang er det livet på jorda og samspillet mellom himmel og jord, som opptar mest plass i de to andres. Men uavhengig av om det er jordens liv eller himmelens skylandskap som er i synsfeltet, gir alle tre bønner uttrykk for at den guddommelige kjærlighet omslutter skaperverket i sin helhet.
Bønnene er ikke liturgiske, men er tenkt å skulle gi uttrykk for spontane religiøse følelser hos de tre troende. Og selvsagt er de utformet i Wergelands eget virtuose dikterspråk. Bønnen til Allah rommer ellers en vending som vanligvis oppfattes som kristen, ”elsk din neste”; det kan imidlertid forsvares med at det finnes et kristent innslag i islam, men en muslim ville ha uttrykt seg noe annerledes, noe i retning av ”vær god mot din nabo” (se Myhren 2006, s. 37). Rabbineren ville neppe ha uttalt Jehovahs navn, slik Wergeland lar ham gjøre, mens en kristen ikke ville hatt motforestillinger.
Mollahens sang
Mollahens sang er den korteste (på 30 linjer). Det sentrale budskap er at Allah omfatter alt, fra det ”sekundbelivte Støv” og ormen under bregnene til ”Jordens Herre” (mennesket), med kjærlighet og omsorg. Bønnen åpner slik:
”Allah! Allah! Stor og god!
Evig være Allah priset!
Se, hans Ord i Lysets Flod
strømmer ud fra Paradiset!
Se, Prophetens store Bud:
'Allah! Dyrk og elsk din Næste!'
saaes over Himlen ud
i de milde Straalers Brud,
som til mindste Straa sig fæste.”
Skapelsesberetningen i Første Mosebok danner resonansbunn når det sies at skaperens ord strømmer ut som en ”Lysets Flod” fra paradiset (jf. ”Bliv Lys!”). Muhammed selv (ca. 570–632) og hans fødested er i bildet både når det heter at ”Prophetens Ord” såes ut over himmelen og fester seg ”til mindste Straa”, og at Palmen ”brænder” i morgenlyset som nettopp er i ferd med å bre seg over himmel og jord, slik at den bedende må tenke på Kaaba, sentralhelligdommen i Mekka.
Bortsett fra disse spesifikt muslimske forestillingene er det lite i denne bønnen som en kristen eller en jøde vil kjenne seg fremmed for, særlig ikke hvis man overveier at Allah språklig sett er samme ord som Elohim, dvs. den Gud som ifølge den hebraiske originalen er navnet på skaperen i Bibelens skapelsesberetning. En kristen ville ikke minst kjenne seg hjemme i vendinger som disse:
”Han, som breder
over Jordens Herres Hoved
og sekundbelivte Støv
Kjærlighedens Straalearme”
Tanken om den guddommelige kjærlighet som strømmer ovenfra, må sies å tangere et kjernepunkt også i den kristnes bønn.
Rabbinerens sang
Rabbinerens sang er dobbelt så lang (60 linjer). Her videreføres forestillingen fra prosateksten om soloppgangens engler og roser. Rabbinen tolker skylandskapet ut fra Israelfolkets lengsler og behov, og tegner til avslutning selve ”Morgenrødens Kanaan”.
Helheten i Det gamle testamente klinger mer eller mindre med fra skapelsen og syndefallsberetningen – til tempelvisjonen hos Ezekiel og Messias-profetiene hos Esaias og Mika. Jøden bruker det navn på Gud som jødedommens grunnlegger, Moses, lærte å kjenne foran den brennende tornebusk, og som i norske bibeloversettelser er gjengitt med ”Herren”(i Det gamle testamente: JHVH).
Hele tre ganger forekommer ordet nåde; første gang på denne måten: ”Naade er hans Strengheds Domme”, et uttrykk for at Jehovah dømmer strengt, men dommene er altså også et uttrykk for nåde. Hva mer som kan tenkes å ligge i dette, blir noe klarere etter hvert:
”Priset være Jehovah!
Naade er hans Strengheds Domme.
Se, hvor Skyens Bjerge bæve!
Serafim i Østen svæve . .
Se, hvor Vingerne de hæve!
Nærmere de stedse komme
til den Fromme
under højt Haleluja.”
(Serafim, og lenger ut i diktet Cherubim: serafer og kjeruber, dvs. ulike typer engler)
Selve visjonen tar til med at Rabbineren synes å se ”Skyens Bjerge bæve”, idet en sverm av serafer løfter vingene og nærmer seg ”den Fromme” under haleluja-rop. Videre ser han Edens port åpen, den som ble slått igjen og voktet av en kjerubvakt med flammende sverd da Adam og Eva ble drevet ut av paradiset. Kjerubene har fortsatt en oppgave ved Edens port, men den består ikke lenger i å vokte en stengt port. Sammen med, Zadikim, ”de rettferdige”, er kjerubene rede til å fange opp ”Sukket” fra Israels folk. Folkets klager forvandles dernest til ”Jubelpsalmer” og føres i triumf til ”Naadens Øre”. Lovsangen stiger til nye høyder idet det meddeles at ”Naadens Rosenkrans” er løst slik at kjerubene kan spre knoppene utover ”Bjergets Toppe”. Et strålekranset ”Zion” stiger opp i det ”Blaa” der et salomonsk tempel reiser seg på gylne søyler. (Zion er dels brukt om hele Jerusalem, dels om den høyden der Salomons tempel ble reist.)
Synet trenger like inn i tempelets indre. Rødt fløyel gløder, og de syv armene på alterstaken tindrer ”som et Stjernebilled”. Over det hele henger himmelen full av ”Davidsharper”, og fra morgenskyene høres ”Toner fra det slagne Guld”. Israels stammer har dertil reist boliger i det paradisiske skylandskapet, og er i ferd med å bygge ”Morgenrødens Kanaan”.Med et siste ”Halelu!” stiger lovsangen ytterligere. Den bedende mottar et løfte om at ”Jehovahs Domme” betyr at det går mot ”Morgen”. Dette peker igjen fram mot at Messias skal komme ”straalende derovenfra.
Visjonen er frukt av et samsyn av gammeltestamentlige forestillinger og fasene i soloppgangen og tegner en utvikling fra det tapte paradis til et gjenåpnet paradis der Messias en gang skal åpenbare seg. For hvert ”Halelu!” arbeider sangen seg opp til nye ekstatiske høyder der prakten i synene blir mer og mer glimrende i takt med fargeskiftene i den pågående soloppgangen.
Den kristne Nazaræers sang
Den kristne Nazaræerens sang er på 45 linjer og rommer selvsagt kristne forestillinger, for eksempel kors og helgener. Den har dertil elementer som også forekommer i Mollahens og Rabbinerens sang. Liksom i Mollahens sang er jordens liv uttrykk for skapelsesåpenbaringen. I sluttsekvensens skylandskap med de ”rosenfriske Morgengryer” forekommer engler og et åpent Eden, og i englenes favn har ”Helgener” funnet hvile. I urkirken var alle avdøde kristne å regne som hellige fordi de hadde fått den hellige ånd i dåpen. Men de første egentlige helgener var martyrer som hadde gått i døden for sin tro. Senere er mennesker som har levd spesielt fromme liv, blitt helgenerklært. Hvilken kategori Wergeland kan ha hatt i tankene, framgår ikke. Men at det er tale om avdøde, kristne kan det ikke være tvil om.
I teksten forekommer også forestillingen om ”de Salige”. Den kan referere både til lykkelige kristne mennesker på jorden og til avdøde. Her er det trolig tenkt på levende skapninger. Til sammenlikning kan det nevnes at i Wergelands eventyrdikt Svalen er også ordet salig brukt om skapninger som er i live. Diktet åpner på denne måten: ”Salig, salig er den Skabning / baade Menneske og Dyr / som, det første Dagen Gryr’er / [….] Gud sin første Hilsen sender / første Hilsen, første Lyd / af det Skabtes Tak og Fryd!” (SS b. I 2, 362–75).
Den krisne Nazaræer begynner sin lovsang på denne måten:
”Lov og Priis Algodheds Gud!
Se, hvor Morgnens Glimt begynde
Herrens Ære at forkynde
og hans Navn at brede ud!”
Deretter følger en skildring av jordens vekster som er hyllet inn av velsignende morgendugg, også kalt det rene ”Vievand”. Lund og enger er ved duggens velsignelse innviet til et ”hellig Tempelklæde” og ”Bjergets Tind” er blitt et alter der ”de Salige” ber sine bønner. Kvister med duggdråper på tar seg ut som blinkende kors i morgensola, og blomster, breddfulle av dugg, bærer nåde i sine kroner eller kalker. De er å forstå som uttrykk for at ”Himmelsk Kjærlighed” har utgytt sitt hjerte i blomsterkalkene som rekkes fram til hver den som ”har Øje for” den ” høje Himmelfart” (dvs. soloppgangen) som gjentar seg ”dagligen fra Morgnens Skyer”. Forjettelsen (løftet) om et gjenåpent Eden strømmer ned over hele jorden. Det kjærlighetsbegrep som det spilles på her, ser ut til å være agape, et gresk ord som i Det nye testamente ifølge den svenske teologen Anders Nygren (1956) primært refererer til det spesifikt kristne kjærlighetsmotiv; dvs. ideen om den guddommelige, reservasjonsløse, grenseløse og nåderike kjærlighet som stiger ned for å frelse, også karakterisert som ”Guds vej til mennesket”.
Forjettelsen er skrevet i duggen. Forestillingen om skriften i duggen har en parallell i Wergelands ”Skaaltale for et godt Aar” fra juni 1840, der Guds hellige navn kan leses i de dråper som ligger igjen i gresset etter en oppfriskende regnskur; de likner hebraiske tegn, og utsier at ”’Velsignelse’ er Guds sandeste Navn” (SS VI 1, 295). Dette kaster et sidelys også over den kristnes sang i ”De tre”, og understreker at menneskene griper til mange ulike navn når de påkaller Gud, og at noen navn er sannere enn andre.
”Den Unævneliges Navn”
I mer utpreget grad enn tilfellet er i de to foregående bønnene eller sangene, bygger den kristnes sang seg opp mot et pregnant sluttpoeng: ”den Unævneliges Navn”. Dette blir uttalt av helgener med frigjorte tunger. Dermed løftes ikke bare den kristnes sang til et nytt nivå, men teksten som helhet. Men hvorfor lar Wergeland de tre morgenbønnene slutte på denne paradoksale måten?
Filosofiprofessor Egil A. Wyller har gitt et svar som må sies å være treffende. Med støtte i Paulus’ tale til de greske filosofer ved Areopagosklippen (jf. Apostlenes gjerninger kap. 17) mener han at formuleringen ”den Unævneliges Navn” som utgjør lovsangens og lovsangenes klimaks, fanger opp alle de tre religionenes, ja alle store religioners, felles møtested. Han oppfatter den som uttrykk for en intellektuell, religiøs mystikk:
”I denne paradoksale avslutningsformel hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested, fanget opp – for i den er en universell intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet – det unevnelige navn.” (Myhren 2006, s. 41)
Dermed får møtet mellom de tre en utvidet betydning. Møtet finner rent konkret sted under platanen ved den nærende kilden, et ly, opprettet av skaperen selv. Men disse tre, som altså er å betrakte som mer enn alminnelig kunnskapsrike mennesker, finner også et felles åndelig møtested i hengivelsen til Gudsmysteriet. I stedet for å skille de tre ytterligere fra hverandre, slik de til å begynne med fryktet ville skje, har lovsangene brakt dem nærmere hverandre og nærmere Gud.
Moral
Idet de tre forlater hverandre og har kommet et stykke videre på veien gjennom ørkenen mot hvert sitt bestemmelsessted, skjer det mer. Samme tanke slår ned i alle på en gang. Mon fuglene som fikk dem til å kaste sine hemninger og frigjøre sine tunger, i grunnen var tre engler, utsendt fra ”Himlen” for å hjelpe dem over deres ”Skrøbelighed” og lære dem å tilbe ”i Sandhed”? Erkjennelsen av at de har noe dypt felles, får dem til å trekke den slutning at det var en skrøpelighet å utvise så stor ”Ømfølelse” for hverandres religiøse følelser at de ikke våget å henvende seg med takk til Gud på sin egen måte og fra hvert sitt ståsted. Moralen må da være: Gud er en og den samme og har et øre for alle ærlig mente bønner, uansett hvordan de uttrykkes, eller hvilket religiøst utgangspunkt det enkelte mennesket måtte ha.

”De tre” kommer dermed til samme erkjennelse som Wergeland allerede 21 år gammel gav uttrykk for i diktet ”I Tordenen” (1829):
”Christen, Moslem, Hedning, Jøde
maatte dog hverandre møde
inden samme Faders Arme.
Hver med eget Tonefald,
banked’ paa den samme Hal,
og, i Røg af Taarer varme,
sank de til hverandres Barme.”
(SS I 1, 211–13)
Neste del (inkl. litteraturliste): Jødinden – Religiøs toleranse i ”Kvinderne på Kirkegaarden”