Og med Harme, Brødre, vi mindes: end er Friheden hyllet i Slør. Skal dens Søster, Liigheden, findes kun som Fremmed ved Normandens Dør?

Se flere sitater

Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge. Del II


(Øvrige deler i ”Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge”, se høyre felt.)
Liksom i ”Indlæg i Jødesagen” er det overordnede temaet i Wergelands jødediktning kampen mot fordommer. Selve ordet fordom opptrer eksplisitt i flere av diktene. Det kommer av det latinske prejudicium som betyr dom som er fattet på forhånd uten reell kunnskap om en sak. Det kan dreie seg om fordommer i sin alminnelighet; men i den aktuelle konteksten skal det i særlig grad tenkes på de fordommer som hadde gjort jødene til et mer eller mindre utstøtt og forfulgt folk overalt i verden. Det kan dreie seg om religiøse fordommer, rasefordommer (antisemittisme), fordommer mot jøders forretningsvirksomhet, fordommer mot ekteskap mellom jøder og kristne osv. Jødediktene tar opp kampen for religionsfrihet og religiøs toleranse og motarbeider rasefordommer og gir eksempler på at jøder er likeverdige med andre mennesker.
Selv om utestengningen av jøder i Grunnloven av 1814 prinsipielt sett ikke var rasistisk begrunnet, vet dikteren at rasefordommer er dypt rotfestet hos mange mennesker, og at det er viktig å motarbeide dem for å få strøket siste passus i § 2 i den norske grunnloven. (Se "Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge. Del I".)

Morokkansk-jødisk gateselger i London I Hassel-Nødder, kap XXIV, skildrer Wergeland sitt møte med marokkanske jøder:
"Det var to marokkanske Jøder, som falbød alskens Smaating, Tobakstøi, Knusk, smaa Speile o.s.v. Altså Skakkerjøder – ja Skakkerjøder; men tag du ærbødig din Hat af, christne Grosserer eller Præst, for disse herlige Patriarkfigurer [...] De vare orientalsk klædte, men i et sortgraat Slags Lærred; men jeg glemte ganske de glimrende Farver, jeg havde ventet at see, for deres Personers Majestæt. Jeg følte mig ydmyget foran dem somom jeg stod for to af Menneskehedens Stamfædre eller foran Abraham og Melchizedek, under hvis Telt kun den ene sande Gud blev dyrket.” (SS IV, 7, 300)

Marokkansk-jødisk gateselger i London. Anonymt maleri ca. 1800. Foto: safon.org
”Ord i Digt” mot ”den sorte Fordomshær”
Prologen til Jøden, ”Sandhedens Armée”, er isolert sett et allmenngyldig dikt om ordets kamp for sannhet og mot alle former for åndelig mørke. Menneskehjertene er beleiret av løgn, overtro og intoleranse. Grunnen er at det finnes en aktiv ”Fordomshær” som til og med har tatt oppstilling ved ”Templets Porte”. Det innebærer at de som har definisjonsmakten i samfunnet, bidrar til å befeste fordomsfullhet blant samfunnets medlemmer. Skal sannhetens sak ha framgang, må ”Adamshjerterne” befris fra det grep som ”den sorte Fordomshær” er opphav til. Det er denne hær av fordommer dikterens ord er utsett til å nedkjempe, slik at sannhetslyset skal få mulighet til å trenge inn i alle hjerter, opplyse dem innenfra slik at de bokstavelig tatt vokser, blir romsligere, ja, får større evne til å vise kjærlighet. Ut fra den totale kontekst må det bety at de opplyste hjertene ikke lenger kan huse fordommer, og derved blir i stand til å innrømme medmennesker (jøder), de samme grunnleggende rettigheter som alle andre.
Fremad Ord, I Sandheds Helte!
En avant!
Adamshjerterne engang
blive ederes Sejerstelte.
(SS b. I 3, 20)
Som opptakt til Wergelands samlede jødediktning sikter ”Sandhedens Armée” like inn mot problemets kjerne. Samtidig rommer det et universelt perspektiv som blant annet er uttrykt i Johannesevangeliets ord: ”Sannheten skal frigjøre eder.”
De hårde hjerter
Wergeland bruker mange metoder for å nå inn i menneskenes hjerter med sitt budskap. Han avslører egoisme, underviser, maner, refser og appellerer for å vekke erkjennelse. I ”Røst i Ørkenen” (Jødinden) er han nærmest domsprofet og forkynner, og assosiasjonene til Johannes døperen er sterke idet han gjør seg til ett med røsten som roper i ørkenen:
Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød,
om den kommer som en Gjest;
Rosenkviste i dem stukne
som til hellig Glædesfest.
– Ve! ve!
Iis de ere, Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer saa fæl en Mørkets Vrimmel,
og hvis Blødhed kun er Skimmel
Skjøndt som Fløjel til at see.
(SS, b. I 3, 381)
(Skimmel = mugg, (slimet) belegg)
Diktet holder fram med å klage over at de kristne ikke har oppfattet poenget med kristendommen. Og snart ser vi at adressen primært er kristenfolket i Norge som holder hjertene lukket for andres smerte, ja de hører ikke engang dikterens ord. Og følgende slutning trekkes:
Vilden Gran vil give ly,
ligesom man finder hos
Tyrker og Barbarer større
Brødreømhed end hos os!
(SS b. I 3, 382)
De kristne har forherdet seg og glemt sitt kristenløfte. Dette løftet må ifølge teksten bety de en gang må ha oppfattet hvordan Gud ”favned Dybet og det Høje” og til og med det navnløse insektet innen ”samme Armes Spand”. Da er det nødvendig for dikteren å vekke hjertets erindring for på den måten å forløse nestekjærligheten:
Og I syntes, at I selv
maatte favne Verdens Hvælv,
Jordens Liv og Himlens Kloder,
at I følte denne Lykke
ved til denne Barm at trykke
hvert et Menneske som Broder.
(SS b. I 3, 384)
Neste del: Jøden og Jødinden – Variasjoner over utestegningsmotivet >>

Dagne Groven Myhren, 11. juli 2008 | Skriv ut siden