Der er Slægtskab mellem Sjelen og Stjernerne.

Se flere sitater

Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge. Del III

(Øvrige deler i ”Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge”, se høyre felt.)

”... ingen Jøde i et kristent Huus”
Knapt noe annet Wergelanddikt har vunnet mer innpass i nordmenns hjerter enn det episk-lyriske diktet ”Juleaftenen” (Jøden). Diktet avdekker skjebnesvangre konsekvenser av å stenge et medmenneske ute på grunn av religiøse fordommer.
Handlingen utspiller seg selve julenatta i grensetraktene mellom Norge og Sverige der den gamle byltejøden, Jakob, ferdes med sine varer. Han viser større menneskelige kvaliteter og oppfører seg langt mer kristent enn det kristne ekteparet som ikke vil åpne sin dør for ham. Han fryser i hjel utenfor deres bolig sammen med deres eget barn som han har funnet hjelpeløst i skogen og prøvd å redde. Ekteparet kommer til slutt til en dyrekjøpt erkjennelse av sin egen synd.
Diktet har dyp klangbunn i Bibelen. Det er neppe tilfeldig at Wergeland har kalt den utestengte jøden for Jakob. Det gir assosiasjoner til patriarken Jakob, som etter kamp med Herren eller Herrens engel fikk navnet Israel, det navn som hans folk siden skulle bære. Jødedommen bar kristendommen i sitt skjød (barnet fra himmelen), men det var ikke rom for det i ”herberget”, som det heter i juleevangeliet. Kristne fordommer som fører til at jøden stenges ute, er til ubotelig skade for de kristne selv. De har jo mye å takke jødene for.
Norge – et gjestfritt ”Filadelfia”?
”Skibbrudet” (Jøden) viser hvor absurd det er at jøder gjennom Grunnloven er utestengt fra Norge. Et skip forliser utenfor Norges kyst. Bare en jøde er nær ved å bli reddet. Han var på vei til Amerika, for som det står: ”I Europa blev ham Brødet / altfor bedskt” (SS b. I 3, 29). Så kunne han vel tro at han ville finne er gjestfritt ”Filadelfia” i det frie Norge (Filadelfia betyr broderkjærlighet og er dessuten navn på en stat i USA). Men jøden makter ikke å holde seg fast i strandkanten og blir dratt ned i dypet av neste bølge. Riktignok er det naturkrefter som er på ferde, men teksten signaliserer at situasjonen skal oppfattes allegorisk, dvs. som et uttrykk for landets forhold til jøder generelt; selv ikke et menneske i ytterste nød kan regne med å vinne fotfeste eller få hjelp i Norge, hvis han uheldigvis skulle være jøde.
”Jøden vilde jo betalt / Norge Friheden med Alt”
”Moses paa Bjerget” (Jøden) understreker hvor inkonsekvent og skammelig det er at Norge, som på grunn av Grunnloven av 1814 nyter internasjonalt ry for frihet, kan få seg til å stenge jøder ute. En mauritansk jøde har hørt om det frie landet i nord og har tilbakelagt en lang vei for å komme dit, men som profeten Moses i Det gamle testamente får han bare et glimt av det forjettede land. Fordi han er utestengt – (for)bandet – fra landet, fryser han i hjel på Kjølen og får aldri skjenket Norge den gullskatt han brakte med seg: ”Jøden vilde jo betalt / Norge Friheden med Alt?” (SS b. I 3, 46). Underforstått: Å slippe jøder inn i landet ville være til gagn for landet, også rent statsøkonomisk.

Lønnetre om våren Foto: sandsun/iStockphoto (ref.: 3483489)

Gjestfri lønn (foto: Mark Goldman / iStockphoto) og ugjestmild gran (foto: sandsun/iStockphoto) 
Det økonomiske aspektet er belyst på en muntrere og mer underfundig måte i ”Jeg er nu saadan jeg” med undertittel ”statsøkonomisk” (Jødinden). Den gjestfrie lønnen, som slipper biene til, stilles opp mot den ugjestmilde granen. Granen er et tilbakevendende symbol på Norge i flere Wergelandtekster og er som oftest positivt oppfattet. Men her er granen selvgod, skeptisk, doven og innesluttet. ”Aha! du lader Fremmede / din Sødme suge ud?” sier den (SS b. I 3, 385). Lønnen forklarer imidlertid at hvis man slipper biene (jødene) til, vil de bringe musikk, honning og ”en Kage Voks” til sitt vertskap, og dessuten det beste av alt, takknemlighet:
Paa Kjærlighedens gjæstfri Fad,
Om nøisomt, uden Pynt,
bestandig findes lagt igjen
Taknemlighedens Mynt.
Giv Saft – igjen du Honning Faaer!
Giv Ly – du faaer Musikk!
Giv Frihed, mørke Gran! – du faaer
det Liv, du seer jeg fik.
De virksomme biene vil bringe med seg et liv og en virksomhet som vil gagne landet.
Mild og sterk er jødens Gud
”Efterretningen” som er satt som anhang til Jødinden, er ikke geografisk lokalisert. Allegorien som illustrerer utestengningsmotivet er enkel og skal vise at jøder kan være mindre fordomsfulle enn kristne. Diktet lar oss møte et jødisk ektepar som har lagt merke til at tårnet på en kristen kirke er i ferd med å bikke over. De merker seg også noen kråker som prøver å komme inn i tårnet uten å lykkes fordi alle glugger er stengte. Ekteparet mottar et bud fra en kristen prest som ber om økonomisk hjelp til å sikre tårnet så det ikke faller. Det jødiske ekteparet blir da enige om å skjenke hennes verdifulle brudediadem for å redde kirken:
O mild og stærk er Jødens Gud;
thi Mandens Vrede sluktes ud
ved fromme Tankes Magt.
(SS b. I 3, 401)
Ekteparet stiller imidlertig den betingelse at det skal bli mulig for kråkene å komme inn i tårnet:
Kun siig, at der på Taarnet maa
for arme Kraaker aabent staae
et Hul i Øst og Vest!
(SS b. I 3, 402) 
En blomsterallegori
Det inkonsekvente ved Grunnlovens § 2 illustreres på nok en måte i ”Kaadt (dvs. viltert) Ukrudt” (Jødinden). I dikterens hage har han og en venn i løpet av en kveldsstund bl.a. diskutert jødespørsmålet. Etter at vennen har forlatt stedet, blir dikteren sittende og ergre seg over vennens argumentasjon. Plutselig oppdager han at blomster som tydeligvis har fulgt oppmerksomt med på diskusjonen, begynner å tale sammen. Blomstene har fått ideen til et lystig rollespill. Solsikken, kongelyset og geitramsen velger rollene som Den lutherske kirke, Den katolske kirke og Øst-kirken. Den lutherske kirke, dvs. solsikken, som regjerer på steinrøysa (Norge), slipper nådig de øvrige kristne hovedkirker inn. Også blomster som representerer så å si alle mulige andre religioner, får komme inn, ettersom det ikke står noe i loven som hindrer det. Ja, til og med bulmeurten som dyrker det onde prinsipp, er velkommen: ”Ogsaa dig tillade Loven at være i Landet,” sier solsikken.

Solsikke Bulmeurt (Hyoscyamus niger)

Solsikken (foto: Alexey Klementiev / ScanStockPhoto) til bulmeurten (foto/eier: Klaus Høiland): ”Ogsaa dig tillade Loven at være i Landet.” 
Men det finnes ett unntak. Resedaen får ikke slippe inn. Den oppfattes som krypende og bare ute etter å finne den beste jorda å slå seg ned i. Resedaen (jøden) argumenterer med at den bekjenner at ”Gud er een og alles Fader”, men forgjeves. Med myndig røst uttaler solsikken dommen:

Reseda (Reseda luteola)
I vor vise Lov staaer skrevet
Ord, som med et evig Ban
dig fra Landets Luft forstøde.
Folkets faste Vilje byder,
At du være skal fordrevet
fra et frit og oplyst Land.
(SS b. I 3, 398) 
Reseda (Image thanks to Max Campbell and Jackie Miles, http://thebegavalley.org.au/plants.html)


Solsikken får imidlertid ikke siste ord. Dikteren, som har observert rollespillet fra tilskuerplass, napper opp hele solsikken og gjør det forbi med ”den herskende Kirke”. Da kommer det til syne en rosenbusk som han selv har plantet om våren. Den er omslynget av en konvolvel med røde, hvite og blå klokker. Rosenbusken er noe forpjusket, men med en av sine knopper uttaler den disse ord: ”Kom til os, du Forstødte! Vi skulle give dig Ly. Vi ere Norges rette Symboler: Vi ere Kjærligheden og Friheden” (SS b. I 3, 398). Ordene peker framover og uttrykker dikterens håp om at hans sak har framtida for seg, ja, at hans blomstrende tornekvister (dikt som er viet jødesaken) vil gjøre virkning.
Jødinnene og ”Lovenes Løvemund”
Diktet ”Jødinden” (Jøden) skildrer en jødinne med så rike åndsgaver at det lyser av hennes ytre framtoning:
Disse Lokkers lange Bølger
ere Evas Dronningdragt,
da hun herskede i Eden.
Deres Sorthed synes gydet
over med Demantens Støv
og i Stjerners Straalen badet
(SS b. I 3, 39)
”Serafvingens hvide Glands” skinner fra hennes panne, og ”Guds ukjente Navn maa være / skrevet klart derindenfor”, heter det. Om verden skulle finne på å kalle henne en slavinne, bærer hun et åsyn ”fuldt af Renhed og af Høihed”. Det er ikke tilfeldig at hun kalles Rachel. I Det gamle testamente var Rachel navnet på den kvinnen patriarken Jakob elsket. Denne Eva-datters framtreden, vesen og strålende skjønnhet som dypest sett skriver seg åndens storhet, skulle i seg selv være tilstrekkelig til å gi løfter om en mer ”paradisisk Adamsslægt”. Meningen med diktet er å få ”Nordens Mænd” til umiddelbart å innse at en slik kvinne vil være en vinning for landet. Og selv om hun vil måtte savne ”Jerichos Skarlagensrose” i sin brudekrans, så har Norden ”amethystne Vaarvioler, / Seraføjede Konvolvler” til pryd for hennes lokker. ”Jødinden” er beslektet med, og peker fram mot, diktet ”Tornekviste?” i samlingen Jødinden.
”Tornekviste?” (SS b. I 3, 321–22) skildrer jødinner av ulike stammer som er spredt ut over jorden og som savner et fedreland. (Jf. ”Rosenstokken er ødelagt”.) De er framstilt som forbilder med hensyn til flid, ømhet og skjønnhet. De er ”Søstergrene, / rundne lige af Evas Barm.” Til eget gagn burde Norge vise dem gjestfrihet. Diktet bryter eksplisitt med rasefordommer når det hevdes at vårt ”svale” blod kan ha fordel av innslag av varmt orientalsk blod. Det forutsetter imidlertid at ”Kjærlighed” får befale, og ikke ”Lovenes Løvemund”. Allusjonen til det norske riksvåpenet som bærer en løve i sitt skjold, er naturligvis tilsiktet.
En stat i staten?
Ett argument som ble framført mot jøder da den norske grunnloven ble til i 1814, var at jødene ville motsette seg integrering og danne en egen stat i staten. For å gjendrive argumentet og bidra til å åpne Norges grenser for jøder, henter Wergeland et eksempel fra det mer fordomsfrie Frankrike. Diktet ”Den franske Garde” (Jøden) skildrer hvordan de franske gardister helhjertet sørger over en av sine falne, sersjanten Michael, en jøde. Hans venner yter ham ære for hans heltemodige innsats: Man ber om at Marseillaisen skal klinge og at trikoloren senkes. Jøden har vist sitt nye fedreland like stor hengivenhet som om han skulle ha vært en franskmann av blodet. Fordi Frankrike gav ham tillit på linje med andre franskmenn, har han kvittert med troskap til døden for sitt nye fedreland.
Frankrig gav ham Borgerkronen;
Han har den betalt Nationen.
Modig som en Makkabæer,
gav han den igjen Trofæer.
(SS I 3, 36)
Neste del: Jøden og Jødinden – Rasefordommer >>

Dagne Groven Myhren, 11. juli 2008 | Skriv ut siden