Ord? Som Verden saa foragter?                  Ord i Digt? Endnu meer foragteligt!

Se flere sitater

Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge. Del VII

Øvrige deler i "Wergelands arbeid for jøders adgang til Norge", se høyre felt.)
”Kvinderne paa Kirkegaarden” (SS I 3, 363–75) er som ”De tre” (Jøden) også bygd opp rundt et møte, denne gangen mellom to kristne kvinner, en ”Katholikinde” og en ”Lutheranerinde”, og en ”Jødinde”. Katolikken har mistet et barn. De to kristne kvinnene er på utkikk etter en høvelig gravplass. De finner et vakkert sted, men da de oppdager en sørgende jødinne på en grav i ”Jødekrogen” like ved, rygger de begge unna med avsky. Jødinnen tar imidlertid kontakt og ber pent om de kan tenke seg å låne henne øre.
Et sted for ”Fred” eller ”Troestvist”?
Diktet har en prolog med refleksjoner om hvordan ord og begreper gjerne framkaller motbegrep; selv de mest fredsæle ord gjør det, ja til og med et så uskyldig ord som kjærlighet. Det omdanses ”som af Hexe”, av ord som sjalusi, utroskap og hat. Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes ord i språket som ikke kaller fram noe motbegrep. Hva med ordet kirkegård? Det later til å stå i en særstilling: ”mod Ordet ”Kirkegaard” / intet andet fiendtligt står,” heter det. Kirkegården er himmelens forgård. På kirkegården ligger selv dødsfiender fredelig side om side. Og når kistene går i oppløsning, blandes innholdet. På kirkegården kan dertil hissige og bitre personer bli forsonet med hverandre. Fra denne typen betraktninger går prologen over til å skildre en bestemt kirkegård, nettopp den der møtet mellom de tre kvinnene like etter finner sted. Det blomstrer vakkert på gravene, fuglene synger sine serenader. Ikke engang en kirke kneiser på dette fredelige, ja, andaktsfylte sted. Her skulle da alt ligge til rette for at de døde kunne regnes for likeverdige uavhengig av religiøs tilknytning. Kveldssola skinner over denne ”yndefulde, / Herrens Have” da de to kristne kvinnene dukker opp arm i arm:
”En af dem, en Katholikinde,
hun som ligner Aftenen,
og bestandig gaaer og seer
mørk og stille for sig hen,
vil en vakker Plads etsteds
til sin lille Døde finde.
Hun, som taler noe meer
og som synes ret tilfreds
er en Lutheranerinde.”
Den protestantiske kvinnen fører an og mener snart å ha funnet en passende gravplass som den andre godkjenner, helt til hun oppdager naboskapet til ”Jødekrogen” som ”er anviist Synagogen”. Den utvalgte plassen er altså ubrukelig, noe de to kvinnene kommenterer høylydt. Plassen kan være bra nok for en katt eller en hund, men ikke for et kristent barn! Reaksjonene synes å slå resonnementet i prologen over ende; der ble det blant annet sagt at en kirkegård representerer ”Fred foruden Skaar”.
Jødinnen har imidlertid hørt deres reaksjoner, og taler til dem med visdom og myndighet. Hun peker på sitt pannesmykke, innsatt med en blå safir, en grønn smaragd og en rød rubin og viser hvordan sollyset brytes ulikt i de tre edelstenene. Det det kommer an på er ikke slipning eller farge, men strålekraften eller stråleevnen. Sollyset oppfattes som symbol på det guddommelige:
”Lad os i Safirens Lue
den katholske Christen skue,
i Smaragdens Glimmerkant
alle Arter Protestant,
i Rubinens Kjerne Jøden
med hans Smertes indre Bløden.
Men, hvo skjelner mellem disse
Ædelstenes Værd tilvisse?
Se! o se! det Solen gjør!
Seer I? lige klart de straale,
hver med deres Brudds Kulør,
Himmelbilledet igjen.
Det er Stenens Værd at maale,
Staalekraften, ei om den
Solens Lys tilbageskjød
farvet blaalig, grønlig, rød.”
Menneskesksjelen er altså en juvel som det guddommelige lys bringer til å stråle slik at det gjengir ”Himmelbilledet”. Men strålekraften, eller stråleevnen, er medfødt. Språk, kulturbakgrunn, klesdrakt eller annet som måtte skille, er altså ikke avgjørende for bedømmelsen av ”Menneskenes sande Værd”.
Jødinnen forklarer videre at de som har oppfattet dette og trekker konsekvensene av det for sitt liv vil, enten de vet det eller ei, tilhøre ”Herrens egen menighet”, og den kjenner ingen grenser. De vil eie en innsikt som gjør at de umiddelbart vil kjennes ved hverandre om de tilfeldig skulle møtes, selv om de skulle være forklædte i ”Kaftan og Munkehætte”, og denne innsikten rommes i løsenordene ”Fred” og ”Tolerance”. Jødinnen har med dette lykkes i å overbevise de to kristne. Katolikken forkaster sine fordommer og velger nettopp det sted hun først hadde tenkt seg, som gravplass for sitt barn. Lutheranerinnen følger opp og kommenterer hvordan blomstene sprer seg fra den ene graven til den andre, uavhengig av menneskeskapte grenser, og hevder nå:
”at Kirkegaarden sidst,
sidst af alle Jordens Steder,
[…]
aabnes bør for Troestvist.”
(Troestvist = splid mellom trosretninger)
”Fornuftens Demant”
Jødinnen går imidlertid videre med å utvikle freds- og forsoningsideer som allerede er introdusert i prologen. Det viser at nettopp hun står den diktende bevissthet nær. Hun påpeker dessuten at hele vår klode i bunn og grunn er en kirkegård der det burde herske fordragelighet:
”Hvad er vel den hele Klode Andet
end en Kirkegaard?
Slægtens Kime deri boede
førend Tiden talte Aar”
Hun understreker at menneskeheten utgjør en enhet, at hvert enkelt jordeliv er kort, og at menneskets død er fastsatt idet det fødes. Hun tar også opp igjen juvelsymbolikken, og hevder at meningen med livet på jorden må være at den medfødte juvel i mennesket skal få mulighet til å lyse. ”Fornuftens Demant” kaller hun den nå; den tennes idet skaperen erkjennes:
”hvem er – enten Christen
Jøde – Livet meer
End uvisse Orlovsstunder,
(hvori Skaberen skal Kjendes
og Fornuftens Demant tændes)”
Hun mener at dersom menneskene til bunns fatter sitt ”sande Værd” og de felles vilkår livet byr, da vil ”kanhænde” nestekjærligheten få bedre mulighet til å utfolde seg i verden, og det vil igjen si:
”paa hiin Kirkegaard den store –
i den Have
hvor sig krydse Livets Veie,
men som Døden har i Eje.”
”Sandheden er een”
”De tre” og ” Kvinderne paa Kirkegaarden” er de tekstene i Jøden og Jødinden som bidrar mest til å kaste lys over religøs toleranse og religionsdialog. De arbeider også med en beslektet solsymbolikk som ligger i uttrykkene ”den højestes herlige Billed” (”De tre”) eller ”Himmelbilledet”. Sett under ett understreker disse tekstene – tillike med det tidlige diktet ”I Tordenen” – den indre sammenheng i Wergeland syn på religiøs toleranse. Hit hører også verdensdiktet i begge utforminger. Der heter det at ”Sandheden er een; / og den er Kundskab om vort eget Væsen”, og videre: ”først i Selverkjendelsen / sig Gud udfolder og Udødeligheden” (Skabelsen, Mennesket og Messias, s. 331 og Mennesket, s. 310).
Det positive budskap må imidlertid ikke få Wergelands lesere til å glemme at han i verdensdiktet og andre tekster kan ta skarpe oppgjør med alle former for undertrykkelse i religionenes navn. Men innerst inne eier altså alle religioner i utgangspunket en kjerne av sannhet.
Litteratur
Myhren, Dagne Groven 2006. NRK P2-akademiet: ”Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd”, radioforedrag 07.07. 2005, s. 36–79.
Myhren, Dagne Groven 2008. ”Præst er hver for Gud – HenrikWergelands tro”, i Kydland, Myhren og Ystad (red.), Henrik Wergeland : Såmannen, s. 59–120. Oslo: Aschehoug.
Kværne, Per og Kari Vogt 1992. Kunnskapsforlagets religionsleksikon : Religion og religiøsitet i vår tid. Oslo: Kunnskapsforlaget.
Nygren, Anders 1965. Den kristne kærlighedstanke. København: Munksgaard. (Originalens tittel: Den kristna kärlekstanken genom tiderna, Sth. 1930.)
Dagne Groven Myhren er professor i nordisk litteratur.

Dagne Groven Myhren, 11. juli 2008 | Skriv ut siden