Man har opdaget den blodige Pande, jeg har faaet ved at følge Principet "beint fram".

Se flere sitater

Med en viss rett kan Henrik Wergeland karakteriseres som vår første store mediepersonlighet. Livet og forfatterskapet hans foregikk samtidig med en markant vekst i det norske bok- og avismarkedet. Nye oppfinnelser som fotografiet og telegrafen stammer også fra hans samtid. Fenomenet Wergeland lar seg neppe forstå uavhengig av denne medieutviklingen.

I Wergelands levetid gikk trykkekunsten fra å være et kongelig privilegium til å bli en masseindustri. Trykkpressen gjorde, med Wergelands egne ord, at diktet ble ”almindeligt som Brostenene” (Samlede Skrifter b. II 5, 114). Noen enkle tall kan illustrere denne utviklingen: Da Wergeland debuterte som forfatter tidlig på 1820-tallet, fantes det bare fem trykkerier i Christiania. Tjue år senere var det femten. I 1830 hadde Norge ti regelmessig utkommende aviser. Tjue år senere var det 43. Wergelands overveldende produksjon av dikt, sanger, fortellinger, opprop, tidsskrift- og avisinnlegg, avhandlinger, bøker og offentlige brev gjør ham til en betydelig person i denne presseekspansjonen. Han var raskt ute med å benytte seg av mulighetene i det nye mangfoldet av publikasjonskanaler, og livet hans foregikk i konstant utveksling med trykkpressen. De estetiske, politiske og juridiske kranglene han viklet seg inn i, var utmerket avisstoff. Kjærligheten ble oversatt til diktning. Selv gjennom de siste stadiene av dødsleiet brukte han avisspaltene til å rapportere om feberanfall og kuldegysninger – og om følelser av dødsangst, forsoning og håp.
Grensedragninger
Samtidig som Wergeland manøvrer mellom ulike publikasjonsformer i et tidlig norsk medielandskap, gjør han også trykkekunsten til eksplisitt tema i flere av sine tekster. Ifølge opplysningsskriftet Historiens Resultat (1843) kunne man inndele menneskeheten i ulike sivilisasjonstrinn alt etter hvilke meddelelsesmidler en kultur hadde til rådighet. Nederst i skjemaet plasserte Wergeland de ville, tilbakestående folkeslagene som ennå ikke behersket skrivekunsten. Deretter fulgte de halvkultiverte folkegruppene som nok hadde lært seg å lese og skrive, men som ikke visste hvordan skriften kunne mangfoldiggjøres i trykt form. I disse sivilisasjonenes tilfelle var det mulig å konstatere en viss grad av opplysning og utdannelse, innrømmet Wergeland, men for å kvalifisere som fullt ut kultivert, måtte man beherske kunsten å trykke med bevegelige bokstavtyper.
Skrivekunsten er Vildhedens Grændse, det eneste paalidelige Mærke om dens Ophør. Folkeslag som ikke kjende den, kalde vi Vilde, uden Hensyn til øvrige Fortrin; Folkeslag, som besidde Skrivekunst, Halvkultiverede; og Folkeslag, i fuld Besiddelse af dens Fuldkommengjørelse i Bogtrykkerkunsten, Heelkultiverede. Dette er, hvad den fuldkomnere Bogtrykkerkunst med bevægelige Typer angaaer, hidtil kun Tilfælde med Europæerne og deres Kolonisationer, saa ”Heelkultur” og ”europæisk Kultur” falde sammen i Begrebet (b. IV 5, 336).
Dikteren som indianer
Inndelingen gjør tydelig forskjell mellom oss og de andre, mellom sivilisasjon og barbari. Den samme spenningen mellom muntlige og skriftlige kulturer går også igjen i et dikt som ”Følg Kaldet!” (1845), men da med motsatt fortegn. Her drømmer dikterjeget om å unnslippe den snevre norske litteraturen. Han vil krysse villhetens grense for å leve og dikte ”som en Indian / fød imellem Indianer” (b. I 3, 387). Samtidig som skriften og trykkekunsten representerer viktige sivilisatoriske fremskritt, synes det også som om noe har gått tapt ved overgangen fra (muntlig) oralitet til (skriftlig) litteraritet. For Wergeland, som for så mange andre diktere i kjølvannet av Herder og romantikken, ble det derfor et mål for skrivekunsten å gjenvinne noe av det muntlige ordets opprinnelige fylde og nærvær.
Fotografi av Australia
Wergeland skriver innenfor rammene av en rådende skrift- og trykkekultur. På 1840-tallet var det ennå lenge igjen til medier som filmen og grammofonen skulle utfordre det trykte ordets dominerende stilling som informasjonskanal. Wergeland visste ikke mer om verden utenfor Europa enn hva han hadde lest seg til, og han anvendte da også den europeiske trykkekunsten som sitt prisme for bedømmelsen av andre kulturer. Nettopp når spenningen mellom såkalt ville og helkultiverte folkeslag blir aller tydeligst i Historiens Resultat, får vi imidlertid et glimt av en viktig medieteknologisk nyvinning. Wergeland begynner med å forestille seg de ulykkelige tilstandene på den sørlige halvkulen hvor Australias urinnvånere ”graver paa Kysten efter Muslinger, Rødder og opskyllede Fiske”. Som en kontrast til dette bildet av en usivilisert menneskelig eksistensform, introduseres det et bilde av den langt mer kulturelt og teknologisk avanserte franskmannen som har gått i land på samme kyst som urinnvåneren, og som ”daguerreotyperer ham i Minutet saaledes som han ligger der” (b. IV 5, 331). Til tredelingen tale/skrift/trykk kommer det her et nytt medium: fotografiet.

Litografi etter tapt daguerreotypi av Henrik Wergeland Litografi etter tapt daguerreotypi av Henrik Wergeland
I.W. Tegner & Kittendorffs lith. Inst.
Eier: Nasjonalbiblioteket

Fotografi av sjelen
I samme måned som Wergeland begynte på arbeidet med Historiens Resultat, august 1839, var den dagsaktuelle nyheten om Louis Daguerres fotografiske bildepatent på alles lepper. Wergeland fattet tidlig interesse for denne oppfinnelsen, og allerede i 1840 eller 1841 lot han seg avbilde av landets første daguerreotypist, O.F. Knudsen. Også i diktet ”Skaaltale for et godt Aar. Ved 'Sekularfesten i Christiania den 24de Juni i 1840, i Anledning af Bogtrykkerkunstens Opfindelse'” bryter det inn en referanse til Daguerres nyeste patent. Idet Wergeland vil beskrive minnet om en junikveld to uker tidligere, fremstiller han ganske overraskende sin egen meddelelse og erindring som en indre fotografisk prosess: ”Jeg vil give mig den Frihed at meddele denne herlige Aftens Indtryk paa min Sjel, saaledes som den daguerreotyperede sig i denne” (b. VI 1, 293).
Dette er antakelig det første eksempelet her til lands på at daguerreotypiet blir anvendt som poetisk metafor. Ettersom Wergeland innhenter Daguerres bildeteknologi i en tekst som ellers var ment å hylle trykkekunsten, gir han oss et nytt bilde av menneskets indre: sjelen som et merkelig optisk og kjemisk apparat. Når vi betrakter Wergelands skrifter om trykkekunst og fotografi, synes det ikke urimelig å konkludere med at han befinner seg på terskelen mellom to mediesystemer. Han henvender seg til en ny masse av lesere, og han forsøker å virke, ja faktisk også å dø, innenfor det dagsaktuelle øyeblikket som avisene er med på å skape. Samtidig som Wergeland står solid innenfor det tidlige 1800-tallets skrift- og trykkekultur, registrerer han også oppkomsten av et medium som fotografiet – og han er tidlig ute med å anvende de nye mediene som råmateriale for egen diktning.
Yngve Sandhei Jacobsen, dr.art., forsker i universitetshistorie ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Yngve Sandhei Jacobsen, 12. april 2008 | Skriv ut siden