Lidenskab er Last, bruges den slet; men Dyd, bruges den ret.

Se flere sitater

De to byene, Kristiansand og Kristiania, der han levde mesteparten av sitt liv, var begge viktige norske sjøfartsbyer med et yrende liv av båter med merkelige navn, fremmede tungemål, spennende mennesker, mange skjenkesteder – en feberaktig aktivitet. Dessuten var det her alle de nye tankene fra Europa ankom først.

Henrik Wergeland kjente derfor godt til kystkulturens betydning, den går som et sterkt gjennomgangstema i hele hans forfatterskap, i alle sjømannssangene og sjantiene hans, fortellingen Den engelsk Lods, det store diktet «På havet i Storm», komedien Søkadetterne iland, hyllesten til fiskerne osv. Sjøkulturen ga språket hans både styrke, virkelighetsnærhet og næring til fantasien. Livet på og ved sjøen hadde lært Henrik Wergeland om kaperfart, skipsforlis, båter som aldri kom tilbake, storm og redsler, epidemier og båter med mystiske sykdommer, men også om fremmede mennesker, merkelige frukter og blomster og eksotiske stedsnavn. Og det var med båtene de kom, alle avisene og tidsskriftene som fortalte om verdenen der ute.

Seilskuter ved havnen i Kristiansand, ca. 1810
Kristansands Vestre Havn med seks seilskip. Malt av M.A. Appel ca.1830. Foto/eier: Vest-Agder-museet Kristiansand
Livet ved og på havet
Vi kan si at havet har tre betydninger i hans diktning. For det første var det rammen for dagliglivet til mange nordmenn, og Wergeland visste godt hva sjøfolkenes innsats betydde for den norske nasjonen. Han kalte havet «Norges rigeste Ager», og han skrev mange arbeidssanger, sjantier, som skulle hjelpe sjøfolk i arbeidet. I disse «Opsange» (som «Opsang for Kristiania Paket»), som han kalte dem, ligger det et helt wergelandsk livssyn: en hyllest til det arbeidet som må gjøres i fellesskap, for sammen med andre å klare det ingen kan greie alene.
Havet er knyttet til positive verdier
For det andre er havet knyttet til hans samfunnsengasjement, som bærer av positive verdier. Havet er hos ham et romantisk symbol knyttet til frihet og rettferdighet, som i det lange diktet «På havet i Storm», som skildrer hans eneste store utenlandsferd, til England og Frankrike. Korrespondansen kan være prosaisk nok, som mellom sjøfart og politikk, uttrykt i «Gangspilvise om Briggen 'Jonas Anton Hjelm'». Gangspillet, det å hale opp ankeret, kunne ta lang tid. Sangen begynner slik: «Hurra for Jonas Anton Hjelm! / Singsalli-joh [Sing Sailor, Oh!] / Hvo han ei ærer er en Skjelm.» Den kunnskap som gir mening til teksten, springer ikke ut fra teksten selv, men må settes inn av leseren, noe som var lett for datidens folk som kjente Hielms navn godt. Båten kløyver sjøen, på samme måte som patrioten Hielm skapte et skille i politikken. Hielm var en av Wergelands viktigste kampfeller i tre viktige saker: Bøndenes økte innflytelse på Stortinget, loven om eget norsk handelsflagg og kampen for å gi jødene adgang til Norge.

Gleden ved språket
For det tredje er skildringen av havet og sjølivet gjort med stor vekt på språket i seg selv. Gleden ved selve det eksotiske sjømannslivet kan ikke skilles fra fryden ved å vise fram klangen, rytmen og musikaliteten ved språket som fysisk materie: «Ja fra selve Celebes / Covhinchina / Amboina / Havets Eventyrprincess / er vor Brig Regina.» Vi må tro at når Wergeland er så fascinert av musikalitet og det sangbare, er han på linje med Herder og andre romantikere som lette etter språkets og diktningens opprinnelighet og det autentiske i den muntlige fortelling og i sangen.

Kanskje var dette også med på å skape den tvilende, skeptiske, disharmoniske, men også lekende og uhøytidelige, Wergeland. Han som skrev under ulike pseudonymer. Han som visste at livet var en usikker scene med store omskiftninger, nettopp som livet på havet.
Jahn Holljen Thon er førsteamanuensis, dr.art., ved Universitetet i Agder.

Jahn Holljen Thon, 31. oktober 2007 | Skriv ut siden