... en Vision er Beviis nokog læseligt nok for Troens Øie.

Se flere sitater

Da Christiania Theater på Bankplassen sto ferdig til innvielse høsten 1837, ble det holdt konkurranse om det beste skuespillet til åpningsforestillingen. Henrik Wergeland deltok, men det var Andreas Munch som vant med Kong Sverres Ungdom. Likevel ble Wergelands syngespill i 4 akter, Campbellerne eller Den hjemkomne Søn, antatt til oppførelse. Premieren fant sted den 24. januar 1838. Det var den andre oppførelseskvelden, den 28. januar, at det såkalte Campbellerslaget fant sted.

Da det nye Christiania Theater åpnet, var det engasjert et ensemble av danske skuespillere, i mangel av profesjonelle norske. Fornorskningen av skuespillerensemblet på Christiania Theater skulle vise seg å bli en langvarig prosess med flere stridigheter og tumulter.
Cambellerne, urpremiere på Christiania Theater 24. januar 1838Campbellerne hadde urpremiere på Christiania Theater 24. januar 1838. Eier: Nasjonalbiblioteket
Bråket som oppsto omkring oppførelsen av Campbellerne, dreide seg egentlig ikke om stykkets innhold eller form. Riktignok kom det en artikkel i Den Constitutionelle hvor stykket ble fullstendig slaktet, og karakterisert som ”En Skam for vort Theater”. Demonstrasjonen var rettet mot Henrik Wergeland og det norskhetsparti han representerte. Den var planlagt og organisert på forhånd.
De danomane demonstrantene kom i teatret bevæpnet med fløyter, og medbrakte dessuten instrumenter beregnet på å produsere mest mulig støy. Piperne, som de etter hvert ble kalt, hadde strategisk sikret seg plasser rundt i salongen, og to hadde plassert seg like ved losjen ved scenen hvor Wergeland selv satt.
Som prolog ble hans dikt ”Den første gang” fremført. Straks brøt spetakkelet ut, mens Wergelands tilhengere forsøkte å overdøve det med klapping, tramping, bravo- og hurrarop, inntil orkestret, på oppfordring av Wergeland, stemte i med nasjonalsangen – og så gikk teppet opp.
Etter første akt begynte konkurransen mellom piperne og klapperne igjen. Den varte i en time, for ingen av partene ville gi seg. Først etter at en av skuespillerne fra åpen scene hadde oppfordret publikum til å la forestillingen bli spilt ferdig, fikk den fortsette.
Men da teppet gikk ned for siste akt, begynte tumultene for alvor. Kampen mellom de to partiene utartet nå også til bruk av forskjellig kasteskyts: papirkuler og mynter samt stekte og ustekte epler! Damene viste sin hyllest til Wergeland ved klapping, bravorop og ved å vifte med lommetørklærne sine.
Politiet rykket inn mellom benkeradene med politimesteren i spissen, som forsøkte å vriste fløytene ut av munnen på folk, og ”søgte efter fløiter paa de forskjelligste steder, endog der, hvor man sjelden gjemmer fløiter, f. ex. i nakken, i halstørklædet, i kjolekraven osv., ja, det kradsede endog en med den krumme stok i øiet, uden at hensigten, som det synes, kunde være at forske efter piber paa dette urimelige sted”. Mot en piper måtte politmesteren bruke fysisk makt da ingen advarsler hjalp, og et underlig håndgemeng oppsto: En piper lå ”med ryggen tværs over en bænk, politimesteren kværkende ham i halstørklædet med den ene haand, medens han med den anden forsøgte at rive ham piben ud af munden.”
Tumultene utartet til veritable slåsskamper i og utenfor teatret. ”Slaget havde noget af borgerkrigens rædselsfulde,” het det. ”Her var broder mod broder, fader mod søn!”
Rimeligvis ble Campbellerslaget etterfulgt av en voldsom debatt i pressen. Der ble Wergelands skuespill utskjelt på ny, og det ble hevdet at enda sterkere mishagsytringer over det elendige stykket ville ha kommet til uttrykk om det bare hadde vært flere fløyter å få kjøpt!
Men Wergelands tilhengere tok selvfølgelig til motmæle, og man ironiserte over det ”saakaldte fornemme Partie” av dannede og intellektuelle som hadde oppført seg på denne måten. ”Vort Land behøver dygtige, kraftige, grundig dannede Embedsmænd, ikke forfængelige Lapser og ny-franske Vindhaser”. I ettertid anså man at det var Wergelands parti som var det seirende i slaget.
Så bemerkelsesverdig var denne hendelsen at det like etterpå ble utgitt en hel liten bok om den: Tro og detailleret Fremstilling af Det berømte Theaterslag i Christiania den 28de Januar 1838 (se lenke i høyre felt).
To andre av Wergelands skuespill ble oppført på Christiania Theater, Venetianerne i 1841 og Søkadetterne iland i 1855, men ingen tumulter fulgte disse forestillingene.
Sitatene er fra R.A. Marum: Teaterslag og pipekonserter. Cammermeyer, Oslo 1944.
Trine Næss er magister i teatervitenskap og amanuensis ved Nasjonalbiblioteket, i mange år ansvarlig for Teaterhistorisk samling. Tidligere også leder for Teatermuseet i Oslo. Har skrevet flere bøker og artikler om teaterhistorie. 

Trine Næss, 11. desember 2007 | Skriv ut siden