Intet – Større eller Mindre – Intet frugtløst og forspildt, er der Hensigt i dets Indre, længes ud det end saa vildt.

Se flere sitater

Henrik Wergeland og teatret

Henrik Wergeland var en forkjemper for å styrke norsk kunst og kultur som en motvekt mot den danske innflytelsen, og han deltok aktivt i kampen for en nasjonal teaterkunst.

I Norge var det knapt noen teatertradisjon å snakke om sammenlignet med mange andre land i Europa. Foruten noen omreisende utenlandske teaterselskaper var det de dramatiske selskapene som fra slutten av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet utgjorde vårt teaterliv. De dramatiske selskapene var sammenslutninger av amatører, hovedsakelig fra de høyere samfunnslag, som spilte teater i sosialt sluttede kretser. Denne amatørteaterbevegelsen hadde sin kulturelle betydning, men det var selvsagt en stor mangel at det ikke fantes noe fast offentlig, profesjonelt teater i landet.
Paradoksalt nok var det en svensk teatermann, Johan Peter Strömberg, som tok initiativet til å bygge og drive et offentlig teater i den norske hovedstaden. På den tiden da Strömberg for alvor tok fatt på sitt teaterprosjekt, ble ideen om et nasjonalteater diskutert i pressen. Han søkte om å få kalle sitt teater Kongeligt National-Theater, men dette ble nektet ham av myndighetene. Den 30. januar 1827 åpnet teatret som lå i det som i dag kalles Teatergaten. Strömbergs idé var å utdanne og spille med norske aktører. Men forestillingene hans ble ofte utsatt for kritikk på grunn av kunstneriske svakheter.
Skeptisk var man også overfor Strömberg fordi han var svensk, og han begikk en stor feil da han på unionsdagen med Sverige oppførte sitt eget skuespill Fredsfesten som hyllet unionen. Da var Henrik Wergeland i teatret og deltok i de voldsomme demonstrasjonene som oppsto. Etter denne hendelsen, som kong Karl Johan oppfattet som en provokasjon, måtte det avgis forklaringer. Wergeland hevdet han pep da ”to skjævbenede Karikaturer” kom inn på scenen og på et meget slett norsk fortalte at ”de vare norske bønder”!
Allerede våren 1828 gikk Strömberg konkurs. Teatret fikk under navnet Christiania offentlige Theater dansk ledelse, og flere danske skuespillere ble engasjert.
I de neste årene deltok Henrik Wergeland ivrig i teaterdebatten med sterk kritikk av danifiseringen som foregikk. I 1832 skrev han en farse som han kalte Om Smag og Behag man ikke disputere, hvor han kritiserte danskheten i teatret. I et brev til den svenske dikter Ridderstad skrev han i 1834 fyndig og brutalt: ”Paa det offentlige Theater fordærves vore Øren av en dansk Bandes Plappr.”
Johan Sebastian Welhaven var av dem som tok til motmæle mot Wergeland og hans meningsfeller. I Morgenbladet den 13. januar 1832 sto diktet ”Theatret”, hvor Welhaven henviser til de danske skuespilleres kunstneriske dyktighet i motsetning til de uskolerte norske.
Wergeland fortsatte sin polemikk. Den 17. november 1835 skrev han en artikkel i Morgenbladet, ”En Aster til Theaterdirectionen”. Der refererer han til planen – som ikke ble realisert – om en teaterskole for norske skuespillere, ”der skulde opdrage Norske for Scenen, og saaledes lidt efter lidt forvandle det Nationaliteten fiendtlige og modbydelige Institut, som det offentlige Theater i Hovedstaden hidtil har været, til et nationalt”.
Han fulgte opp med enda en artikkel i Morgenbladet, kalt ”Om Sproget paa Theatret”.
Der ironiserer han over dem som finner ”noget Haardt, Raat, Kantet og det finere Øre Stødende ved de fleste af vore Dialecter”, og som ønsker å få sitt øre smigret ved ”den danske dannede, bløde og velklingende Mundart”.
Imidlertid var Christiania offentlige Theater den 5. november 1835 blitt totalt ødelagt av brann. Wergeland sies å ha kommet med en spontan gledesytring da nyheten om brannen på det danske teater nådde ham!
Ikke lenge etter ble det tatt initiativ til å reise et nytt teater, denne gang beliggende på Bankplassen, ved enden av en av byens daværende hovedgater, nær Akershus festning. Arkitekten var den samme som hadde tegnet Strömbergs teater, Chr. H. Grosch, som også ble arkitekt for det nye universitetet.
Bankplassen med Christiania Theater i forgrunnen tv. Kobberstikk av H.A. Grosch etter C.H. Grosch, 1838
Bankplassen med Christiania Theater i forgrunnen. Kobberstikk av H.A. Grosch etter Chr. H. Grosch, 1838. Foto: Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum
Wergeland fikk flere skuespill oppført på Christiania Theater: Campbellerne i 1838, som ble opphav til store stridigheter både i teatret og i pressen (se artikkelen "Campbellerslaget", lenke i høyre felt), Venetianerne i 1841 og Søkadetterne iland i 1855. I begynnelsen av 1850-årene fikk Christiania Theater en konkurrent i Kristiania Norske Theater. Der ble Wergelands Fjeldstuen spilt i 1858 og enakteren Efterspil til ”Fjeldeventyret” oppført første gang i 1857. (Mer om Wergeland på scenen, se lenker i høyre felt.)
Trine Næss er magister i teatervitenskap og amanuensis ved Nasjonalbiblioteket, i mange år ansvarlig for Teaterhistorisk samling. Tidligere også leder for Teatermuseet i Oslo. Har skrevet flere bøker og artikler om teaterhistorie.

Trine Næss, 11. desember 2007 | Skriv ut siden